Hvilke betingelser fremmer barns selvutvikling? : PP-tjenestens arbeid i et relasjonsperspektiv

Abstract

Problemområde Denne oppgaven omhandler betingelser som fremmer barns selvutvikling i lys av relasjonsteori, samt hvorvidt PP-tjenesten arbeider i et relasjonsperpektiv. I Stortingsmelding 30 (2003-2004) blir det presisert at PP-tjenestens rolle som kompetanseutvikler skal styrkes. I dette ligger det at skolen som organisasjon trenger kompetanse i arbeid med utvikling av tilpasset opplæring og utvikling av den inkluderende skole. Skolen er en viktig arena for barnets selvutvikling, i og med at elevene her får daglig tilbakemeldinger fra andre på hvem de er og deres sterke og svake sider. Disse tilbakemeldinger påvirker i stor grad hvordan vi oppfatter oss selv. Det er derfor nødvendig for skolen å forstå hva som skjer i relasjonene og hvilke kommunikasjonsmåter som bidrar til å støtte barnet til å få en positiv selvutvikling.

Metode Problemstillingene har blitt belyst gjennom en teoretisk tilnæring, og den bygger derfor på et studium av relevant teori og empiri. Kildekritikk og oppdatert litteratur har derfor vært viktige prinsipper.

Kilder Den teori og empiri som jeg har benyttet har i hovedsak omhandlet temaer som selvutvikling, barn-voksen relasjonen, anerkjennelse, PP-tjenestens oppgaver og arbeidspraksis. For den første delen av oppgaven har forfattere som Anne-Lise Løvlie Schibbye, John Bowlby, David Stern og Berit Bae vært sentrale. I forhold til PP-tjenestens arbeid har Håndboka for PP-tjenesten, Opplæringslova, diverse Stortingsmeldinger, og ulike innlegg fra pedagogisk-psykologisk tidsskrift vært sentrale.

Resultater Betingelser som fremmer barns selvutvikling kan sees fra forskjellig perspektiver, hvor fokuset kan rettes mot individet, relasjon individ -miljø eller av mer samfunnsmessig karakter. I min oppgave har fokuset på den gode relasjonen mellom barnet og en nær voksen vært essensielt. I følge min hovedreferanse Anne- Lise Løvlie Schibbye er en anerkjennende væremåte med fokus på forståelse, bekreftelse, åpenhet og selvrefleksjon grunnleggende for en positiv utvikling av barnets selv. Studier har vist at den gode relasjonen mellom barnet og omsorgsgivere er viktig allerede fra spedbarnsalderen av for at barnet skal utvikle seg adekvat. Det ser ut til at barn som har samspillsvansker med sine omsorgsgivere, også ser ut til å ha problemer i relasjon til andre voksne og jevnaldrede. Forskeren Berit Bae sier noe essensielt i denne sammenheng, nemlig at de barna som har størst behov for omsorg og utviklingsstøtte er også de barna som har vanskeligst for å ta imot hjelp og støtte fra andre. PP-tjenesten har i følge Opplæringslova (1999) to sentrale oppgaver nemlig individrettet og systemrettet arbeid. Den førstnevnte er knyttet til sakkyndig vurdering som tar stilling til hvorvidt eleven har rett til spesialundervisning eller ikke. Dette innebærer en helhetlig kartlegging av elevens vansker og hvilke tiltak som skal benyttes. Systemrettet arbeid derimot omfatter kompetanse og organisasjonsutvikling av tjenesten nære samarbeidspartnere som barnehage og skole. Innenfor en slik arbeidspraksis er det er spennende å ta for seg hvorvidt PP tjenesten arbeider som rådgiver i et relasjonsperspektiv, hvor en anerkjennende væremåte er sentralt. Ulike studier og artikler fra mennesker som jobber i fagfeltet beskriver hvordan det ikke prioriteres å arbeide med systemisk og relasjonsfremmende arbeid i PP- tjenesten. For mye tid på sakkyndige vurderinger, stor gjennomtrekk og mangelfull kompetanse på organisasjonsutvikling er noen nevnte årsaker. For å imøtekomme noe av denne problematikken har det å se barnet i et relasjonelt og mer helhetlig perspektiv vært sentralt. Her er det å arbeide parallelt både med barnets individuelle og sosiale kontekst vært sentralt. Likeledes har det å foreta holdningsendring fra å kun fokusere på barnets problemområde, til å se at det er i relasjoner med andre at problemene oppstår som en viktig forutsetning for en grundig og helhetlig kartlegging av barnet. Ved å nettopp analysere barnets relasjoner, og la barnet selv fortelle om sin situasjon og sitt perspektiv er grunnleggende væremåter som er nødvendig innenfor et relasjonsperspektiv. Utfordringen ligger i om vi som voksne er villig til å la barnet være en selvstendig aktør med fokus på barnets uttrykksmåte og innhold.