Kompetanse : et casestudie om hvilken rolle kompetanse spiller i omstillinger sett i lys av virksomhetsteori

Abstract

SAMMENDRAG: PROBLEMOMRÅDE/PROBLEMSTILLING: Vi hører ofte at ledere i næringslivet og i offentlige virksomheter uttrykker at ”kompetanse er vår bedrifts viktigste ressurs”. Nye krav til effektivitet og nye samhandlingsformer i private og offentlige virksomheter har de senere årene medført til dels hyppige omorganiseringer og nedbemanninger. Med denne avhandlingen ønsker jeg å rette søkelyset mot hvilken rolle kompetanse spiller i omstillinger. For å belyse forskningsproblemet har jeg valgt å legge følgende deleproblemstillinger til grunn i oppgaven: Hvilke prosesser er styrende i forbindelse med omstillingen og nedbemanningen i Forsvaret? Hvilke prosesser er kritiske for å opprettholde produksjonsnivået i organisasjoner når forutsetningene for aktivitetene endrer seg.

Det teoretiske grunnlaget er todelt. I forbindelse med drøftingen av oppgavens problemområde, har jeg valgt å analysere empirien i lys av Engeströms (1999) kulturhistoriske teori om aktivitet, det vil si aktivitetsteori. Det teoretiske grunnlaget til oppgaven er derfor systemteoretisk og sosiokulturelt. For å få en forståelse av det teoretiske grunnlaget til de sentrale begrepene som ligger til grunn i oppgaven har jeg også valgt å drøfte elementene kompetanse, organisatorisk læring og omstillinger i lys av rasjonelle handlingstilnærminger til forskningen hvor blant annet Argyris og Schön (1996), Nordhaug (2004) og Lai (2004) er sentrale, i tillegg til sosiokulturelle tilnærminger som blant annet er representert gjennom Nygrän og Engeström.

METODE: Designet for denne avhandlingen er et casestudie. Dette innebærer at fokuset rettes mot en enkelt organisasjon (Forsvaret). Den metodiske tilnærmingen til undersøkelsen er kvalitativ. Jeg brukte halvstrukturerte intervjuer, og gjennomførte intervjuer både på det strategiske nivået av Forsvarets organisasjon og av ansatte i en underavdeling i Forsvaret. Empirien er knyttet opp mot og drøftet mot aktuell teori og forskning innen fagfeltet.

SENTRALE KILDER Dataene er hentet inn fra Forsvaret og kildematerialet er tredelt. For det første er det gjennomført et studie av offentlige utredninger og rapporter. For det andre er det gjennomført deltagende observasjoner i Forsvaret og for det tredje er det foretatt kvalitative intervjuer av et utvalg ansatte i Forsvarets militære organisasjon.

RESULTATER OG KONKLUSJONER: Gjennom litteratursøk har jeg funnet ut at de rasjonelle handlingstilnærmingene til kompetanse oftest fremhever systematiske kompetanseutviklingstiltak i form av kurs, etter- og videreutdanning i forbindelse med omstillinger og organisatorisk læring. Gjennom de sosiokulturelle bidragene flyttes fokuset over til samhandlinger og kollektivitet, og menneskelig virksomhet i organisasjoner. Gjennom de undersøkelsene jeg gjennomførte i Forsvaret kommer det fram at det er lite fokus på systematiske tiltak for å oppnå organisatorisk læring og endring i omstillingen av Forsvaret. Nedbemanningen styres etter kriterier som reduksjon av driftsutgifter, personell og areal, og i forbindelse med avvikling av personell blir ansiennitet og sosiale forhold rundt den enkelte vektet høyere enn hvilken kompetanse den ansatte har i forhold til bedriftens kjernekompetanse. Gjennom den menneskelige virksomhet og kollektivets evne til å løse de organisatoriske utfordringene som oppstår som et resultat av omstillingen opprettholder organisasjonen produksjonsnivået. Målrettet etter- og videreutdanning i form av høyere formell utdanning blir fremhevet som kritisk for virksomheten dersom det er utdanning som er rettet inn mot aktiviteten. I tillegg blir den læringen som skjer mellom individene, det vil si den kollektive læringen i aktivitetssystemet sett på som kritisk i organisatorisk læring og endring. Gjennom et aktivitetsteoretisk perspektiv har jeg også styrket antagelsen om at samspillet mellom aktivitetssystem er nødvendig for organisatorisk læring og endring.