Den filosofiske samtale som metode og erfaring

Abstract

Problemområde/problemstilling: Oppgavens innhold tar for seg et problemområde som er knyttet til betydningen av den filosofiske samtale i en danningsprosess. Jeg har tatt for meg to ulike betydninger den filosofiske samtale kan ha i denne prosessen og sett på forholdet mellom disse. Jeg har vært opptatt av å bringe den filosofiske samtalen frem både som metode og erfaring. Videre har jeg knyttet den filosofiske samtale til danning i lys av to ulike måter å fremstille virkeligheten på − det moderne og det postmoderne. Min hypotese er at den filosofiske samtale kan oppfattes som en metode i et moderne utdanningsprosjekt, i den hensikt å fremme elevenes evne til å tenke selv, argumentere for og begrunne sine tanker og bringe disse frem i fellesskapet. Samtidig er jeg opptatt av å se på den erfaring som frembringes i denne samtalen. Jeg har en hypotese om at denne erfaringen også kan oppleves som en estetisk erfaring for de som deltar i danningsprosessen. Metode: Oppgaven er i hovedsak en teoristudie. Jeg har brukt ulike kilder for å belyse oppgavens problemområde. De tekstene jeg har lest, har jeg undersøkt og tolket for å finne en betydning eller forståelse av den filosofiske samtale som metode og erfaring og sette denne inn i en didaktisk sammenheng. Arbeidet med oppgaven har vært en dialog mellom de forestillinger og hypoteser jeg hadde i utgangspunktet og de tekster jeg har lest og tolket underveis. Mine egne erfaringer i praksisfeltet har også virket inn på de mange samtaler jeg har hatt gående med de ulike tekstene. Hovedkonklusjoner: Utgangspunktet for oppgaven er et moderne syn på danning og hvordan den filosofiske samtale her kan finne sin plass. Den filosofiske samtale er konkretisert i filosofi med barn som en egen metode innenfor utdanningen. Denne metoden er nylig tatt i bruk innenfor norsk skole. Metoden er en videreutvikling av Sokrates sin filosofiske samtaleform. Den er i sin utforming og praksis opptatt av å lære elvene å tenke selv. Målet er en mer effektiv læring til det beste for mennesket og for samfunnet. I så måte føyer metoden seg inn i et moderne utdanningsprosjekt, hvor danning fremstilles som et forhold mellom det objektive kulturinnhold og den subjektive menneskelige interesse. I dette forholdet må det åpnes opp, slik at det skapes betydning og forståelse. Den filosofiske samtale kan være en metode til å åpne opp i dette forholdet. Det konstruktive perspektivet som ligger i et moderat postmoderne syn på danning, har etter hvert blitt mer fremtredende i min undersøkelse av den filosofiske samtale som metode. De skarpe skillene i det moderne faller. Forholdet fremstilles som det virkelige. Det som dannes skapes i prosessen mellom de som deltar. Det fremstilles ikke som noe endelig utenforstående objekt, men som mening og erfaring i et forhold mellom deltakerne og verket. Erfaringen oppløses og inngår umiddelbart i den videre prosessen. Noen erfaringer blir stående som noe eget − en opplevelse som setter spor. Dette kan defineres som en estetisk opplevelse. I den filosofiske samtale ligger det også en kime til estetisk opplevelse. Her er det menneskene selv som må skape innholdet og meningen. Det kreative aspektet blir fremtredende. Den erfaring som fremtrer når alt faller på plass og man gjør en oppdagelse, fremstår med en egen tilfredsstillelse, som skaper glød, retning og engasjement i menneskenes liv. Innholdet handler om mennesket i verden. Formen er preget av dialog og stor grad av egen aktivitet. Dette bidrar til at noen av de erfaringer som frembringes, kan oppfattes som sterke personlige erfaringer i et sosialt fellesskap. I så måte blir den filosofiske samtale noe mer enn en metode i utdanningen. Det er i menneskets opprinnelige interesse å finne ut av verden. Metoden er menneskets egen. Mennesket undersøker verden i en prosess mellom tvil og tro. Dette er en sosial prosess. Spørsmålene og dialogen blir viktige. Her finner den filosofiske samtale sin plass og er nyttig i den forstand at den ligger nær opp til menneskets egen undersøkende virksomhet. Dette er et bidrag til å sette fokus på det konstruktive perspektivet i danningen og bringe den filosofiske samtale frem som en ny pedagogikk - en ny helhetlig forståelse av det pedagogiske feltet. Filosofi med barn henvender seg til barn allerede fra barnehagealder. Her er erfaringene at barn tidlig og med stor kreativitet og nysgjerrighet stiller spørsmål innenfor de områder som filosofien er opptatt av. Å utnytte dette vitebegjæret kan ha stor betydning i deres danningsprosess. I filosofi med barn har vi fått et forum hvor barn og voksne kan utforske verden og skape det kulturelle innholdet sammen, slik at det får mening og betydning for hver enkelt, og slik at hver enkelt får øvelse og mulighet til å bringe dette frem i fellesskapet. Her ligger også ansvaret.