Opplæring av psykisk utviklingshemmede elever : en sammenligning av opplæringen av psykisk utviklingshemmede elever i Norge og Danmark med hovedvekt på perioden fra 1970 til 2000

Abstract

Oppgaven tar utgangspunkt i forskjellene i organiseringen av opplæringen for psykisk utviklingshemmede i Danmark og Norge i dag. Danmark har opprettholdt spesialskolene, mens de er nedlagt i Norge. Årsakene til disse ulikhetene ligger blant annet i ulike historiske forutsetninger og tradisjoner, både innen den alminnelige skolens historie, men også innenfor psykisk utviklingshemmedes skole- og omsorgshistorie. Ved hjelp av historisk komparativ metode prøver jeg i oppgaven å kartlegge avgjørende likheter og forskjeller landene i mellom i forhold til problemområdet. Mens Norge har en sterk enhetsskoletradisjon, der likhet og felles kultur er viktig, har Danmark en tradisjon for mange privatskoler, og stor grad av valgfrihet. Selv om Norge har hatt en egen spesialskolelov siden 1881, så har skolevesenet og den statlige omsorgen for de psykisk utviklingshemmede hatt en svak stilling i samfunnet. Det har dermed vært en tradisjon for å finne lokale løsninger. I Danmark fikk de psykisk utviklingshemmede rett til skolegang først i 1959. Åndssvakeomsorgen var privat organisert og stor og veldrevet, og legene som ledet den hadde stor makt og innflytelse. Når integrerings-og normaliseringsdebatten startet etter krigen fikk den stor innflytelse i Norge, og den etterfølgende lovgivningen bar preg av denne debatten. I Danmark hadde ikke debatten særlig offentlig interesse, og lederne for åndssvakeomsorgen forsvarte sin stilling, og var i hovedsak mot endringer. Det var derfor lederen for den nye statlige åndssvakeomsorgen i samarbeid med foreldrene og sosialdepartementet, som var pådrivere i den danske normaliseringsprosessen. Resultatet av denne normaliseringen ble at det var opp til kommuner og amt å avgjøre opprettholdelse eller nedleggelse av spesialskolene, og mange har altså beholdt dem.