| dc.description.abstract | PROBLEMOMRÅDE.
Problemområdet omhandler humor i skolen. Humor er et fenomen som er diskutert siden tidenes morgen, men har stadig aktualitet.
I skolen lever den imidlertid et tilfeldig liv, det er helt opp til den enkelte lærer hva en vil by på av humoristiske aktiviteter. Med andre ord sier L97 og Kunnskapsløftet (2005) lite og ingenting om fenomenet. Ved at tilfeldighetene rår, vil heller ikke alle elever oppleve denne verden av fantasi og latter som humoren kan innby til. I barnehagen har en imidlertid forstått verdien av humor, derfor finner en følgende tekst i Rammeplan for barnehagen (BFD 1996 s. 55): ”Humor er en væremåte, en livsform som er et mål i seg selv. Ikke minst i det humoristiske samspillet med andre er det lett å erkjenne dette.”
Læreplanen sier imidlertid at opplæringen skal gi god faglig og pedagogisk sammenheng mellom barnehagen, grunnskolen og den videregående opplæring. Prinsippet blir ikke fulgt opp når læreplanene utelater humor, og dette er noe av bakgrunnen for å skrive oppgaven. Men først og fremst blir arbeidet gjennomført fordi jeg tror at humor har et potensial som ikke kommer til sin rett. Dersom humorstiske menneske får innpass blant danningsidealene i læreplanen, må det tas på alvor.
PROBLEMSTILLING OG METODE.
Ved hjelp av teori, historisk og hermeneutisk metode, vil oppgaven si noe om humor er et så betydningsfullt fenomen at det kan forsvare en plass i læreplanen i forhold til danningen av det hele mennesket.
Faglitteraturen som er brukt, er hentet fra humorfeltet i tillegg til litteratur om danning og læreplan. Oppgaven kaster lys over to områder i skolen - læreplan og danning - for å vurdere om et tredje - humor - skal få innpass. Til sammen må disse betraktningene vurderes som et framlegg til ideenes læreplan etter Goodlad (Engelsen 2002), et forslag om å legge et nytt danningsideal - Det humoristiske menneske - til de sju som allerede finnes i læreplanen.
For å vise humorens alvor, tyngde og bredde blir det først satt historisk perspektiv på fenomenet, for deretter å gi et bilde av dagens oppfatninger om humor. All forståelse må ses i historisk sammenheng fordi mennesket er historisk.
Jeg går i liten grad gått inn i selve humorteoriene, for det har andre gjort på en grundig måte i flere runder tidligere. Mitt arbeid har bestått i å gi et helhetlig bilde av fenomenet, ved å løfte fram vesentlige humorelementer fra teoriene, som jeg mener har betydning for elevens læring, utvikling og danning. Disse momentene blir ut fra hermeneutisk metode satt i relasjon til hverandre, der delene skal belyse helheten og helheten delene.
Humor som fenomen blir så i sin helhet drøftet og vurdert ut fra et sosialpsykologisk, sosiokulturelt og situert perspektiv, der deler av Mead (1997,1998)og Vygotskys (1996, Vaage 2001) teorier blir lagt til grunn. Begge er læringsteoretikere som blant annet er opptatt av språk og leken som utviklingskilde. Og siden humor blir sammenlignet med lek, er dette relevante teorier. I denne sammenheng blir Meads begrep ”å ta den andres perspektiv” og ”den generaliserte andre” drøftet, mens hos Vygotskys forklares ”sonen for den nærmeste utvikling” i forhold til mediering og humorens kognitive aspekt.
Danning er som humor et begrep som alltid har opptatt filosofer og pedagoger. Det historiske perspektiv som blir satt på dette fenomenet, forteller og gir forståelse for hva som har vært viktig. Hvilke oppfatninger en har i dag kommer fram ved litteratur om danning og fra læreplanen. I den presenteres som nevnt ovenfor, sju danningsideal som de enkelte fagene skal knyttes til. Ut fra det bildet som blir beskrevet av humor, blir fenomenet knyttet til teori om danning for å vise humorens betydning i denne sammenheng og med tanke på danningen av Det humoristiske menneske.
HVA VISER OPPGAVEN?
Arbeidet viser at humor er et omfattende fenomen som ut fra flere perspektiv kan påvirke elevens danning. Humorbegrepet har fått mange beskrivelser og forklaringer, men først og fremst blir humor sammenlignet med lek. Både humor og lek blir karakterisert som kreative prosesser, der en befinner seg på siden av den virkelige verden, men hvor en likevel kan være målrettet. Et lite paradoks framstår med Nietzches (Steinsholt & Wostryk 1999) tanker om en munter vitenskap og lek på forskningsnivå, når L97 ikke en gang legger opp til at elever på barnetrinnet skal dyrke humor.
Ved siden av lek er det humorens sosiale vesen som i teoriene blir framhevet som det mest vesentlige element. Humor har en egen evne til å danne fellesskap, og fundamentet framheves som et viktig grunnlag for læring.
Humorens emosjonelle side kan også ha innvirkning på læring og danning fordi atmosfæren kan farges av de følelsene som settes i sving. Kvalitet på samspillet gir gode situasjoner, det vil si didaktiske møter, der også humorens kognitive og kreative elementer både stiller krav og kommer til sin rett.
I praktisk pedagogisk sammenheng stilles det dessuten krav til læreren for at humoren skal få et leve. En lekende og fleksibel innstilling, evne til å ta perspektiv og kjenne sine sårbarheter er noen av de betingelser humoren setter. Den vennlige humoren gir mulighet til å vise anerkjennelse og gjensidighet, og får humoren anledning til å gro og legge grunnlag for en slik atmosfære, kan den gi kvalitative opplevelser for elevene. Kognitivt sett viser det seg at opplevelsen er grunnlag for innsikt og differensierte kunnskaper, og den oppstår i og som et resultat av en dannelsesprosess.
Oppgaven viser etter min vurdering at humor er et betydningsfullt fenomen som kan påvirke elevens danning og derfor forsvare sin plass i en læreplan. I en videre studie kunne det vært interessant å se om teorien stemmer med praksis. | nor |