| dc.description.abstract | 1. PROBLEMOMRÅDE
Mental helse og velvære hos barn er et område man er opptatt av innenfor helsefeltet generelt og skole og pedagogisk-psykologisk virksomhet spesielt. Regjeringens Strategiplan for barn og unges psykiske helse, ”….sammen om psykisk helse….”, fra 2003, understreker målsettingen om å styrke barn og unges psykiske helse gjennom et helhetlig samarbeid (Helsedepartementet m.fl. 2003). To prosesser som i forskning og teori er nært knyttet til psykisk helse og velvære i et salutogenetisk perspektiv er resiliens og forventning om mestring. Resiliens kan forklares som et mønster av positiv tilpasning i en kontekst av fortidig eller nåtidig belastning, mens forventning om mestring referer til en persons tro på egne evner til å gjennomføre handlinger som kreves for å utføre bestemte oppgaver. Mens resiliens er en prosess som sier noe om hvordan barn har tilpasset seg i møte med en belastning og hva som påvirker denne tilpasningen, er forventning om mestring en prosess som sier noe om hva som påvirker barns handlingsvalg. Å se resiliens og forventning om mestring i sammenheng vil være å belyse en forbindelse mellom viktige sider ved barns psykiske helse.
Med støtte i teori om at det å fremme ferdigheter og styrker vil hjelpe barn med å tilpasse seg tilfredsstillende under belastende betingelser nå og i fremtiden, og redusere sannsynligheten for fremtidige belastninger, har denne oppgaven et forebyggende fokus på hvordan skolene kan drive resiliensfremmende arbeid. Resiliensfremmende arbeid gjort på bakgrunn av kunnskap om resiliens og forventning om mestring er tenkt å fremme og forsterke prosesser og ferdigheter som allerede er i ferd med å utvikles hos det enkelte barn. Skolen er en stor del av de fleste barns omgivelser, og er derfor en naturlig arena for et forebyggende resiliensfremmende arbeid. Dette åpner opp for følgende todelte problemstilling: Hvordan kan prosessene resiliens og forventning om mestring ses i sammenheng med hverandre, og hvordan kan skolene drive resiliensfremmende arbeid på bakgrunn av kunnskap om disse to prosessene?
2. METODE
Oppgaven består av to teorifremstillinger av henholdsvis resiliens og forventning om mestring, en teoretisk analyse av sammenhengen mellom de to prosessene og forslag til hvordan kunnskap fra teorifremstillingen og den teoretiske analysen kan anvendes i skolen. Analysen tar utgangspunkt i hypotesen om at det eksisterer en sammenheng mellom resiliens og forventning om mestring, en hypotese som støttes i nyere forskning og litteratur som omhandler de to prosessene, og forsøker å tydeliggjøre og utvide den teoretiske sammenhengen med hovedvekt på å synliggjøre mulige koblingsområder. Innholdet i fremstillingen er valgt med tanke på hvordan den todelte problemstillingen best kan belyses, samtidig som resiliens og forventning om mestring får en grundig og helhetlig fremstilling.
3. KILDEBRUK
Fremstillingene og vurderingene i oppgaven bygger på original litteratur, supplert med et utvalg sekundære kilder. Albert Banduras (1997) ”Self-efficacy: the exercise of control” er hovedkilden i fremstillingen av forventning om mestring, mens fremstillingen av resiliens støtter seg på litteratur skrevet av sentrale resiliensforskere som Michael Rutter, Ann S. Masten, Silvia S. Luthar, Sam Goldstein, Robert B. Brooks og Trine Waaktaar. Oppgavens tema belyses også med utfyllende litteratur om tilpasning og agens mer generelt, blant annet hentet fra positiv psykologi og selvbestemmelsesteori. Fremstillingen er i hovedsak basert på trykt materiale som bøker, artikler fra pedagogiske og psykologiske tidsskrifter og skolepolitiske dokumenter.
4. HOVEDKONKLUSJONER
Sammenlikningen av resiliens og forventning om mestring viser at de to prosessene bygger på et felles grunnprinsipp, at de har flere felles komponenter, at forventning om mestring kan påvirke barns resiliensprosess og at en belastning som situasjon berører sentrale sider ved forventning om mestring. På bakgrunn av de to prosessene og sammenhengen mellom dem kan skolen drive resiliensfremmende arbeid innefor flere tiltaksområder som på ulike måter vil fremme ferdigheter og styrker hos barna og deres omgivelser som har vist seg å ha en sammenheng med et barns resiliensprosess.
Prosessene resiliens og forventning om mestring bygger på det samme grunnleggende prinsippet om et gjensidig samspill mellom individ og miljø og mellom gamle og nye erfaringer. En felles komponent er den betydning optimisme og denne optimismens overensstemmelse med den realiteten et barn befinner seg i har for begge prosessene. En annen felles komponent er den sentrale betydning mestring av ferdigheter og læring av mestringsstrategier har for en positiv utviklingen av de to prosessene. Et tredje koblingsområde er betydningen barns sosiale kompetanse har for barn i en tilpasningsprosess og for deres forventning om mestring.
Forventning om stressmestring påvirker et barns mottagelighet for de negative utfallene en belastning kan medføre. Manglende forventning om mestring kan også være en risikomekanisme, mens tilstedeværelse av forventning om mestring kan være en resiliensfaktor i form av å være en del av et barns grunnleggende tilpasningsferdigheter og å skape positive kjedereaksjoner. Det er også en sammenheng mellom de kollektive forventningene om mestring som eksisterer i omgivelsene rundt et barn og det enkelte barns resiliensprosess. En belastende situasjon preges av å være ukjent, å være ukontrollerbar og å tilsynelatende undergrave barnets autonomi. Dette er forhold som berører barns forventning om å kunne kontrollere omgivelsene ved hjelp av egne handlinger.
Kunnskap om de to prosessene og den teoretiske sammenhengen mellom dem gir implikasjoner for ulike tiltaksområder for et resiliensfremmende arbeid i skolen. Resiliensfremmende arbeid kan rette seg mot å styrke barnas skoleomgivelser, gjennom et skole/hjem-samarbeid eller som støtte til lærere i deres utøvelse av en resiliensfremmende lærerrolle. Resiliensfremmende arbeid kan også rette seg mot å styrke ferdigheter hos barna. Denne oppgaven fremhever ferdigheter knyttet til utviklingen av forventning om mestring på ulike områder, sosiale ferdigheter, affektreguleringsferdigheter og ferdigheter i å takle motgang. Et resiliensfremmende arbeid kan innebære å tilrettelegge for mestringsopplevelser som ivaretar sosiale relasjoner. Barnas opplevelse av sammenheng, forståelighet, overkommelighet og mening i skolehverdagen kan også virke resiliensfremmende. Ikke minst understrekes betydningen av å etablere tillitsfulle og varme barn/voksen-relasjoner som et tiltaksområde innenfor resiliensfremmende arbeid. | nor |