Språkutvikling i førskolealderen : hvilket språk vektlegger mødrene av minoritetsspråklige barn i utviklingen av barnets språklige ferdigheter?

Abstract

SAMMENDRAG

Språk er helt unikt for mennesket. Universalt og genetisk programmert, men avhengig av stimulering for å lære. I litteratur om barnets språkutvikling blir kulturelle og sosiale kontekster ansett for å ha stor betydning i utviklingen av barnets språk (Vygotsky 1979). Å utvikle språklige ferdigheter er et viktig satsingsområde i pedagogisk virksomhet. Innenfor språkvitenskapen ble det frem til midten av 1960 årene lagt vekt på å utforske den formelle siden ved barns språklige ferdigheter, der man var opptatt av lydsystemet, fonologi, ordforråd og det semantiske aspekt. Etterhvert kom den pragmatiske språkforskningen som fokuserte på barns språkutvikling i sosiale sammenhenger. En ble opptatt av hvordan barn gjennom gjensidig samspill med sine sosiale omgivelser, utvikler språklige ferdigheter (Vedeler 1987). I oppgaven refereres barnets språklige ferdigheter til både et individuelt og et sosialt nivå. Faktorer som lesing, fortelling og lek er viktige arenaer for barnets språkutvikling. Med dette perspektivet som utgangspunkt kan man bedre forstå barns individuelle og kognitive forutsetninger for å kunne gå inn i meningsfulle språklige handlinger med andre, og sammen med andre utvikle fortellinger og språklige samtaler i lek- og lese-situasjoner.

Pakistan er et flerspråklig land. Urdu og punjabi er de mest brukte språkene i Pakistan. Innenfor den pakistanske befolkningen i Norge, brukes både urdu og punjabi. Urdu er skriftspråk og brukes offisielt og i skolesammenheng i Pakistan. Punjabi er et muntlig språk og brukes ikke i undervisningssammenheng. Hovedoppgaven handler om å få større innsikt i hvilket språk de pakistanske mødrene vektlegger i utviklingen av barnets språklige ferdigheter.

Problemstillingen er: Hvilket språk vektlegger mødrene av minoritetsspråklige barn i utviklingen av barnets språklige ferdigheter?

Det er gjennomført en spørreskjema som 10 pakistanske mødre fra bydeler i Oslo der det bor mange pakistanske familier har svart på. Mødrene har barn i førskolealder som går i norsk barnehage og har punjabi og urdu som førstespråk. Innenfor målgruppen finnes to grupper, punjabitalende og urdutalende mødre. Dataene er analysert i forhold til de punjabitalende og urdutalende mødrenes syn på lesing, fortelling og lek. Det er også foretatt relevante bakgrunnopplysninger av de punjabitalende og urdutalende mødrene. Informasjon om mødrenes bakgrunn gir forståelse for hvilket språk mødrene vektlegger i utviklingen av barnets språklige ferdigheter.

Undersøkelsen viser at barna til de punjabitalende mødre ikke får noe grunnlag til å utvikle språklige ferdigheter på urdu. De punjabitalende mødrene legger ikke vekt på lesing av barnebøker på urdu. De er ikke opptatt av å leke med barna. Det legges kun vekt på muntlige fortellinger på punjabi. Motsatt viser dataene at barna til de urdutalende mødrene forventes å få et godt forhold til skriftspråket. Urdutalende mødre ser leken som positiv i utviklingen av barnas språk. Det er rimelig å si at barna til de urdutalende mødrene og barna til de punjabitalende mødrene vokser opp i to forskjellige språkmiljøer. Barn av urdutalende mødre vokser opp under gode betingelser for tilegning av en utvidet språkkode i forhold til barn av punjabitalende mødre. Det er stor sannsynlighet for at det brukes en mer begrenset språkkode hos punjabitalende mødre enn hos de urdutalende mødrene.

I litteratur om barns språkutvikling vises det til at førstespråklige ferdigheter er fundamentet for å tilegne andrespråklige ferdigheter. Undersøkelsen viser at barn av urdutalende mødre sannsynligvis får utviklet dekontekstualisert språk, begrepsferdigheter og en utvidet språkkode på urdu. Det kan gjøre det lettere for dem å tilegne seg andrespråklige ferdigheter i motsetning til barn av punjabitalende mødrene, som ikke har fått samme grunnlag for utvikling av et skriftspråk. Barn av punjabitalende mødre kan få større vansker med å utvikle en utvidet språkkode og dekontekstualiserte språklige ferdigheter.

Videre arbeid: Det anbefales at barnehagen og skolen kompenserer for de manglende skriftspråklige ferdighetene til barn av punjabitalende mødre. Rammeplan for barnehagen understreker barnehagens betydning for utvikling av språklige ferdigheter, og spesielt tillegges talespråket stor betydning ”…Å stimulere barns bruk av talespråket blir derfor ikke ´en blant mange viktige oppgaver, men en av de aller viktigste” (Rammeplan for barnehagen 1995: 50). Skolen bør også bidra til å utvikle språklige ferdigheter på urdu hos barn med minoritetsbakgrunn.