Kommunikasjon og intern mentoring i organisasjoner i det postindustrielle samfunnet

Abstract

SAMMENDRAG AV HOVEDOPPGAVEN I PEDAGOGIKK

TITTEL: KOMMUNIKASJON OG INTERN MENTORING I ORGANISASJONER I DET POSTINDUSTRIELLE SAMFUNNET

AV: JANSEN, Ingvild Bostedt

EKSAMEN: Masteroppgave i Pedagogikk Didaktikk og organisasjonslære PED 543 SEMESTER: Høst 2005

STIKKORD: Kommunikasjon Læring i organisasjoner Intern mentoring

Problemområde Denne oppgaven tar utgangspunkt i en overbevisning om at måten vi organiserer våre organisasjoner på, og hva vi anser som viktig kunnskap og kompetanse her, har sammenheng med samfunnskonteksten organisasjonene er en del av. I denne oppgaven stilles spørsmålet om hvilke former for kommunikasjon som kan syntes særlig betydningsfulle i organisasjoner i samfunn med økt kunnskapsøkonomi. I dette samfunnet forstås kunnskap som en særlig viktig produksjonsfaktor, på lik linje med hvordan en betraktet produksjonsmidler og kapital som hovedkilde til verdiskapning i industrisamfunnet. I tillegg til å spørre om hvilke spesifikke kommunikasjonsbehov vi kan tenke oss gjør seg gjeldende i dette samfunnets organisasjoner, spør jeg hvordan veiledningsmetoden intern mentoring kan tenkes å imøtekomme de kommunikasjonsbehov som skisseres.

Oppgaven tar for seg særlig aktuelle spørsmål innenfor ledelsesteorien, hvor de komplekse aspekter knyttet til det å lede uhåndgripelige ressurser, samt de komplekse aspekter knyttet til tilrettelegging av læringsprosesser i organisasjoner belyses. Som overordnede betraktinger drøftes betydningen av et bevisst forhold til de begreper vi benytter, samt forholdet mellom læringsteori og den praktiske virkelighet. I oppgaven stilles det også spørsmål til mer spesifikke sammenhenger, dette gjelder særlig mellom kommunikasjon og læring, og mellom følelser og læring - og utvikling.

Metode og kilder Denne oppgaven er en teoribasert oppgave. Ved beskrivelse av det postindustrielle samfunnet, organisasjonene her og individene i disse, benyttes Touraine (1974), Lyotard (1989), Castells (2000), Foucault (1994), Alvesson (2004), Jensen (1999), Kelley (1985), Sennet (2001), Shultz m.fl.(2000), samt Zadeks (2001) tekster som kilder. I tillegg benyttes norske kilder, som litteratur fra Hillestad m.fl.(2004) og Andersen (2001). For å legitimere at betraktninger som gjøres hos disse forfatterne kan tenkes være aktuelle i det norske samfunnet vises det til politisk retorikk (Telhaug 2004), politiske dokumenter (NOU 2004:13, St.meld.nr.42), samt forskning (Colbjørnsen, Drake, Haukedal 2001). Dette kan betraktes som empiri. Jeg gjør det klart for leseren at disse kildene i oppgaven benyttes som eksempler, og at en grundigere empirisk analyse vil kunne danne et annet bilde av situasjonen.

Litteraturen som benyttes i oppgaven er hentet frem som resultat av søk i databaser. Oppgavens problemstilling og problemområde, tips fra veileder og litteraturhenvisninger i bøker har vært utgangspunkt for de søk som er gjort. I de delene av oppgaven som omhandler spørsmål av spesifikk pedagogisk relevans er det søkt å benytte sentrale teoretikere innenfor disse teoriområdene som kilder. Argyris og Shön (1996), benyttes i forhold til behandling av tema organisasjonslæring, samt Svedberg (2002). Vygotskys syn på læring og utvikling presenteres som en måte å forstå rasjonale bak mentoring på (Vygotsky i Dale1999, Bråten 1998). Det situerte læringsperspektiv presenteres med utgangspunkt i Lave og Wenger (1991), Lave (1999), Wenger (1998, 2003) og Dreiers (1999) tekster.

Ved behandlingen av kunnskapsbegrepet og tema kunnskapsledelse benyttes Kalling og Styhre (2003), Lai (2004), Rolf (1991), Grønhaug og Nordhaug (1999), Gottschalk (2004), Kuhn (1996), samt Sørhaug (2004) som kilder. Ulike kommunikasjonsteorier presenteres og drøftes med utgangspunkt i Bostad (1998URL), Dalin (1993), Fiske (2001), Goldhaber (1993), Hellesnes (1969), Sebeok (1994), Senge (1999), Skagestad (1978), Maltèn (1992), Nordland (1997), Ravndal (1997), samt Ølgaard (1986). For å illustrere noen gruppeprosesser som kan tenkes finne sted i organisasjoner benyttes Segerstad m.fl. (1999), Rosander (2003), Ulvenes (2004) og Aakerøe (2001).

I drøftningen rundt forholdet mellom følelser og læring benytter jeg Dalin (1993), Spurkeland (2005) og Moxnes (1989) tekster. I behandlingen av tema mentoring og veiledning i organisasjoner benyttes Ahlström (2003), Brandi m.fl. (2005), Clutterbuck (2001), Crosby (1999), Gjerde (2005), Toft og Hildebrandt (2002), og Pettersen og Løkke (2005) som kilder. Øvrige kilder som benyttes er ”Pedagogisk ordbok” (Bø og Helle 2002), ”Innføring i etikk” (Johansen 1997), ”Frihet att lära” (Rogers 1976), samt ”Det lærende samfund” (Qvotrup 2001).

Resultater og hovedkonklusjoner I denne oppgaven trekker jeg de konklusjoner at kommunikasjon knyttet til kunnskapsdeling og kommunikasjon knyttet til medarbeidernes følelser kan fremstå som særlig betydningsfullt i organisasjoner i samfunn med økt kunnskapsøkonomi. Hva innebærer kommunikasjon knyttet til kunnskapsdeling? Kunnskapsdeling forstås i oppgaven som en kollektiv prosess der læring finner sted. Jeg drøfter i oppgaven hvordan ulike forståelser av kommunikasjon kan tenkes å legge til rette for ulike former for læring i organisasjoner. Jeg viser i denne sammenheng til hvordan kommunikasjon i tråd med prosess- skolen kan tenkes legge til rette for hva Argyris betegner som ”enkel læring”, kommunikasjon i tråd med Saussures (den semiotiske skole) overbevisning kan tenkes legge til rette for hva Argyris og Shön betegner som enkel sløyfelæring, og kommunikasjon i henhold til Peirces kommunikasjonsteori (den semiotiske skole) kan tenkes legge til rette for at dobbel sløyfelæring kan finne sted i organisasjonen. Jeg fremmer videre den tanke at en i organisasjoner i det postindustrielle samfunnet antagelig ikke er tjent med å forstå kommunikasjon kun ut ifra ett perspektiv. I organisasjoner kan en snarere tenke seg at ulike former for kommunikasjon kan inneha ulike funksjoner i organisasjonen.

Kommunikasjon knyttet til følelser fremstår om viktig i organisasjoner i det postindustrielle samfunnet. I kunnskapsintensive yrker betraktes medarbeiderens kompetanse og kunnskaper i større grad som unike, knyttet til personlige kapasiteter, enn hva som kanskje er tilfelle innenfor mange former for manuelt kroppsstyrt arbeid. Kommunikasjon som omhandler og knyttes til medarbeidernes følelser kan være av betydning for muligheten for å få til kunnskapsdeling i organisasjonen, og i forhold til medarbeiderens læring – og utvikling innenfor sitt yrke.

Intern mentoring argumenterer jeg for at kan være en organisatorisk struktur hvor kunnskapsdeling kan finne sted, og hvor medarbeiderne har mulighet til å uttrykke sine personlige synspunkter og følelser i forhold til yrkesutøvelsen. I veiledningen mellom en mentor (veileder) og adept (lærling) kan mentorens roller i veiledningen tenkes legge til rette for ulike læringsprosesser. I oppgaven argumenterer jeg for at hvis mentoren artikulerer sine refleksjoner i forhold til valg av rolle i veiledningen til adepten, kan dette tenkes legge til rette for individuell deuterolæring hos adepten. Adepten kan gjennom å følge mentorens refleksjoner tenkes å få begreper han eller hun kan reflektere rundt egen lærings- og utviklingsprosess med. Ved at mentoringrelasjoner er relasjoner mellom to personer som varer over tid, kan det tenkes at disse er særlig gunstig arenaer for medarbeiderne til å utrykke følelser i forhold til yrkesutøvelsen. Dette på bakgrunn av den forståelse at tillitt mellom personer må opparbeides over tid. Oppgaven er en teoretisk oppgave, og refleksjoner her kan tenkes å belyse viktige tema knyttet til kunnskapsledelse, snarere enn å gi noen entydige bevis og konklusjoner.