Spedbarnet som aktiv deltager i det intersubjektive samspillet mellom barn og voksen.

Abstract

Problemstilling Hva kjennetegner spedbarnets deltagelse i et intersubjektivt samspill mellom barn og voksen?

Problemstillingen tar utgangspunkt i definisjonen av intersubjektivitet der intersubjektivitet handler om et opplevelsesfellesskap mellom barn og voksen om å dele følelser, intensjoner og oppmerksomhet. Barnets deltagelse omhandler spedbarnsalderen fra fødsel til to års alderen. Oppgaven trekker inn ulike forskeres tolkninger og empiri rundt det intersubjektive samspillet mellom barn og voksen, og omfatter tre hovedområder. imitasjon, barnets selvutvikling og et systemteoretisk perspektiv.

Intersubjektivitet og imitasjon I forhold til barnets intersubjektive relatering er evnen til å imitere viktig. Innenfor imitasjon er begreper som intensjonalitet, motivasjon og perspektivtaken kjennetegn ved spedbarnets deltagelse. Spørsmål om imitasjon er medfødt eller lært, om nyfødte kan imitere, er viktig å diskutere i forhold til når intersubjektivitet oppstår i samspillet. I utvikling av barnets intensjonalitet må en skille mellom; å fornemme egen og andres hensikter/intensjonalitet, å oppdage at andre har en intensjonalitet og tilsutt å forstå den andres intensjonalitet. Her kommer perpektivtaken inn. Intensjonalitet i ulike former viser at det skjer kvalitative endringer i det intersubjektive samspillet ettersom barnet blir eldre og modnes i samspillet med omgivelsene. Endringene i kjennetegn kan forklares ut fra forskerens ståsted, fra et psykoanalytisk perspektiv, biologisk perspektiv, sosialkognitivt læringsperspektiv eller sosialkonstruktivistisk perspektiv. Imitasjonsforskning viser at imitasjonens rolle endrer seg ettersom barnet vokser, fra nyfødtstadiet fra enkle bevegelser og lyder til mer komplekse former for imitasjon gjennom lek. Barnet og miljøet gjennomgår forandringer, og den gjensidige påvirkningen skjer over tid slik transaksjonsmodellen av Sameroff postulerer. Det intersubjektive samspillet endrer karakter fra enkel blikkkontakt, speiling og turtaking til oppmerksomhet mot et felles ytre objekt, og til enkel perspektivaken. Motivasjon, mål med handlingen og intensjonalitet blir derfor viktige faktorer å diskutere i forhold til barnets deltagelse i et opplevelsesfellesskap.

Intersubjektivitet og selvutvikling Primær- og sekundær intersubjektivitet ser på intersubjektivitet i barnets utvikling. Dernest fokuserer oppgaven på barnets selvutvikling. Daniel Stern blir en viktig bidragsyter. Sterns begreper innen selvutvikling som vitalitetsaffekt, selv-innvarianter og affektinntoning blir koblet opp mot intersubjektivitet som kjennetegn ved spedbarnets deltagelse. I denne sammenheng er det naturlig å trekke inn hvordan forstyrrelser i den intersubjektive relateringen kan gi utslag på barnets selvutvikling.

Intersubjektivitet i dyaden, et systemteoretik perspektiv Den tredje delen fokuserer på foreldre-barn samspillet som et system, og dyaden mellom barnet og omsorgsgiver blir innfallsvinkelen. Reguleringer er kjennetegn på barnets deltagelse i det intersubjektive samspillet mellom barnet og voksen. Reguleringer virker homeostatisk, og opprettholder balansen i samspillet mellom barn og voksen.

Tre faktorer synes å stå i fokus for begrepet intersubjektivitet: intensjoner, emosjoner og motivasjon. Intersubjektivitet kommer til syne gjennom intensjoner; om barn kan oppfatte eller forstå egne og andres intensjoner. Emosjoner kommer til uttrykk i det intersubjektive samspillet og motivasjon ligger til grunn for mål, vilje og driv til samspill.

Metode og kilder Oppgaven er en teoretisk oppgave som bygger på ulike forskeres teori og empiri. Det er flere forhold som spiller inn i studier av mor-barn interaksjoner og det kan foreligge flere begrensninger. Den eksperimentelle metoden er en viktig del av forskningen innenfor imitasjonsforskning. Metoden forteller hva barnet gjør i en gitt situasjon, men beskriver ikke hva som skjer mellom barnet og omsorgsgiver i naturlige omgivelser, i en naturlig og spontan interaksjon. Mor-barn interaksjonen blir sterkt isolert fra den konteksten de naturlig til daglig befinner seg i. Her kan man trekke inn faktorer som det interpersonlige, det kulturelle og det sosioøkonomiske system. Observasjoner i naturlige omgivelser vil derfor være supplerende i forhold til den eksperimentelle metoden. På den annen side er de observasjons- og analysemetodene som brukes, mikroanalyser, best egnet til å studere avgrensede interaksjonssituasjoner. Det kan derfor være vanskelig å finne en helhet ut fra så detaljerte og nyanserte observasjoner. Metodene gir ulike grader av reliabilitet og validitet.

Første og annenhåndskilder blir brukt i oppgaven. På nyere forskning og teori blir det hovedsakelig brukt førstehåndskilder.

Konklusjoner Intersubjektivitet endrer seg under barnets utvikling, det skjer kvalitative endringer etter som barnet utvikler seg følelsesmessig og kognitivt. Forskning tyder på at barn kan imitere enkle ansiktsbevegelser fra fødselen av. Om barnet innehar intensjonalitet fra fødselen av diskuteres, men det må skilles mellom å fornemme andres intensjonalitet og å forstå den andres intensjonalitet, som kommer mye senere i spedbarnsalderen med evnen til perspektivtaken. Imidlertid synes barnet å ha et indre driv og motivasjon til å interagere. Spedbarnet er en regulerende aktiv deltaker, og ut fra et systemperspektiv ligger intersubjektivitet som regulerende prosesser i dyaden mellom barnet og omsorgsgiver, selv i barnets første leveuker. Nyere forskning rundt speil-nevroner og adaptive oscillatorer støtter opp under synet på intersubjektivitet som en iboende evne i barnet.