Den narrative konfigurasjon av selvet : narrativ identitet som moralsk forankring, temporal erfaring og poetisk selvkonstruksjon

Abstract

SAMMENDRAG AV HOVEDOPPGAVEN I PEDAGOGIKK

TITTEL: DEN NARRATIVE KONFIGURASJON AV SELVET Om narrativ identitet som moralsk forankring, temporal erfaring og poetisk selvkonstruksjon AV: Øystein Mæland WEE EKSAMEN: Hovedoppgave i pedagogikk, profesjonsstudiet 2. avdeling, undervisning og ledelse Cand. ed. SEMESTER: Høst 2005 STIKKORD: Narrativ realisme Narrativ konstruktivisme Narrativ konfigurasjon

Problemområde: Denne hovedoppgaven i pedagogikk er en teoretisk drøfting av identitetsbegrepet. Tilnærmingen er en pedagogisk-filosofisk diskusjon på grunnlag av filosofisk narrativ teori, der utgangspunktet er at menneskers identitet har en narrativ form. Det vil si at identiteten kan ses på som fortelling om livet. Innrammingen av teorien gjøres ved begrepsparet narrativ realisme og narrativ konstruktivisme. Den narrative realismen representerer her et perspektiv som sier at menneskers liv innehar en naturlig narrativ struktur. Man ser da ikke fortellingen som konstruert, men levd. Motsatt sier den narrative konstruktivismen at fortellinger slett ikke leves, men konstrueres for å skape mening. En konstruert fortelling vil da være et resultat av en konfigurasjonsprosess. På dette grunnlaget ønsker jeg å drøfte følgende problemstilling; På hvilken måte kan man se vår identitet som en narrativ konstruksjon, altså som et resultat av en konfigurasjonsprosess? Når jeg bruker begrepet konfigurasjon vil det i all hovedsak knyttes til Ricoeurs begrep om mimesis. Hensikten er å vise hvordan dette begrepet bygger på en omfattende teori, der begrepsparet realisme og konstruktivisme blir en noe fattig begrepsramme. For å vise dette trekker jeg frem og drøfter det som kan sies å være viktige temaer for å kunne snakke om narrativ identitet. Problemet kan også formuleres som spørsmålet om hvor vidt man opptrer som forfatter av egen livsfortelling.

Metodisk betraktning: Jeg har forsøkt å legge til grunn viktige og ofte siterte filosofiske verk. Utvalget har blitt gjort på grunnlag av kjennskap til teori og med hensyn til oppgavens bredde, der det har vært viktig å ikke bruke et snevert litteraturomfang. Hovedlitteraturen har imidlertid blitt supplert med sekundærlitteratur og annen støttelitteratur. Dette har vært nødvendig med tanke på grunnlaget for argumentasjonen. Sekundærlitteraturen brukes således der jeg ønsker å støtte konkrete poeng og der hovedlitteraturen har vært spesielt vanskelig å tolke.

Struktur og innhold: Oppgaven har fått sin struktur etter det jeg oppfatter som viktige momenter for å kunne snakke om narrativ konfigurasjon av identitet. De tre første kapitlene handler derfor henholdsvis om moralsk forankring, tid og poetisk selvkonstruksjon. Fjerde kapittel følger så med et forsøk på å drøfte Ricoeurs perspektiv på konfigurasjon av identitet. Første kapittel er det som klarest representerer narrativ realisme. Her trekker jeg frem Taylor (1989,1991) og MacIntyre (2002) som legger stor vekt på individets moralske forankring. Taylor kan ikke sies å representere et så sterkt holistisk perspektiv som det MacIntyre gjør, men de kan begge karakteriseres som narrative realister. Andre kapittel tar for seg det temporale aspektet, med Augustin (1961) og Carr (1991). Dette beskriver erfaringens temporale karakter, der også Carr fremstår som narrativ realist. Tredje kapittel representerer det motsatte av det første. Her beskrives Rortys (1989) liberalistiske tanker. Han hevder at menneskers identitet er avhengig av en evne til poetisk selvkonstruksjon. Fjerde kapittel tar med seg viktige elementer fra de foregående kapitlene inn i beskrivelsen av hvordan Ricoeur knytter den narrativ konfigurasjonen til Aristoteles begrep om mimesis.

Tema/konklusjon: Selv om Ricoeur er en uttalt narrativ konstruktivist er det vanskelig å si at dette begrepet er dekkende for en så omfattende teori. Det er min oppfatning at Ricoeur trekker frem viktige mulighetsbetingelser for å konfigurere fortellingen. Dette angår både erfaringens temporale karakter og en symbolsk og moralsk forankring. Disse momentene inkluderes i Ricoeurs versjon av mimesis. Et viktig særtrekk ved Ricoeur er at han betegner mimesis som en hermeneutisk sirkel. Det betyr at han mener menneskets forståelse av verden må gjennom en poetisk konfigurasjon, der erfaringer tillegges en litterær meningsbærende struktur. I denne oppgaven bringes dette på banen ved hjelp av Rorty, som også har en tilknytning til litteratur og poesi. I løpet av drøftingen i denne oppgaven ønsker jeg å vise hvordan Ricoeur beskriver konfigurasjon av identitet på en måte som gjør alle de nevnte temaene relevante.