| dc.description.abstract | 1. Problemområde/problemstilling
Interessen for kvinners muligheter til å gjøre karriere i akademia oppstod da jeg leste forskningsrapporter som tok for seg dette. Kvinneandelen i akademiske topposisjoner har økt i de siste 20 årene. Økningen har imidlertid gått forholdsvis sakte i forhold til rekrutteringsgrunnlaget. I 2003 var omtrent halvparten av alle stipendiater og postdoktorer kvinner og en tredjedel av førsteamanuensene kvinner. Det ser imidlertid ut til å ha oppstått en flaskehals i rekrutteringen av kvinner til de øverste akademiske posisjonene, da kun 17 prosent av professorene i 2003 var kvinner (Hovdhaugen, Kyvik og Olsen 2004).
Jeg stilte meg spørrende til hvordan det kunne ha seg slik at en av Norges fremste utdanningsinstitusjoner hadde en såpass kjønnskjev balanse i toppsjiktet. Universitetet er en kulturformidlende utdanningsinstitusjon med stor påvirkning i samfunnet i forhold til å spre politiske og humanistiske verdier. Dette ble derfor et viktig spørsmål jeg ikke kunne la ligge. Jeg ønsket å ta utgangspunkt i Universitetet i Oslo sitt likestillingsarbeid, og kom etter hvert frem til at dette kunne gjøres ved å ta utgangspunkt i organisasjonens handlingsplaner for likestilling.
Universitetet opererer ikke i et vakuum, men må også ta hensyn til andre aktører. Jeg kom med dette utgagnspunktet frem til følgende problemstilling:
”Hvordan reflekteres forståelse av manglende likestilling ved universitetet i Oslo, og hvordan gir dette utløp i tiltak i form av handlingsplaner for likestilling fra 1995, 2000 og 2004? Hvordan ble disse dokumentene til og hvordan er ansvarsfordelingen i forhold til utarbeiding av tiltak og gjennomføring? Hvilke sentrale aktører er med i prosessen, og hvordan påvirker disse handlingsplanene? Har det skjedd noen endring i forståelsen av problemet slik det uttrykkes i tekstene?”.
2. Metode
Analysen baseres på Carol Lee Bacchis tilnærming om ”Hva er problemet” (Bacchi, 1999). I følge Bacchi ligger det alltid et perspektiv bak hvordan vi tenker om et problem, og ut i fra forslag til løsning av det skjuler problemforståelsen seg. Hun mener problemet diagnostiseres enten implisitt eller eksplisitt og at det deretter foretas en ”behandling”.
3. Kilder/teori
Jeg bruker Bacchi som metodisk tilnærming, supplert med nordisk litteratur og forskningsrapporter som belyser kvinners situasjon i akademia. Datamaterialet er handlingsplaner for likestilling fra 1995, 2000 og 2004 ved Universitetet i Oslo, interne dokumenter og rapporter fra Universitetsdirektøren, Universitetsstyret, Likestillingsrådgiver og fra fakultetene. Universitetets meldingsblader som Universitas, Uniforum og Bulletine var også sentrale kilder i denne oppgaven. I tillegg trekker jeg inn eksterne aktører som Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, samt Likestillingsombudet med dokumenter jeg mente var relevante i dette arbeidet.
Teorien jeg bruker er først og fremst knyttet opp mot de hypotesene eller forklaringene Bjerrum Nielsen hevder har vært de vanligste i forhold til å forklare det lave antall kvinner i akademia. De mest vanlige eksterne forklaringsmodellene er i følge Bjerrum Nielsen (2004A):
- Etterslepsmodellen. Kvinners inntreden i akademia er et spørsmål om tid. Når kvinner er likt kvalifisert som menn i ledelsesposisjoner vil kjønnsbalanse etableres.
- Det er ikke kvalifiserte kvinne. Det finnes ikke nok kvinner til å utjevne mannsdominansen i det akademiske toppsjiktet.
- Kvinner søker ikke på stillinger i like stor grad som menn. Kvinner har mindre selvtillit og prioriterer omsorgsrollen i større grad enn menn.
Bjerrum Nielsen er imidlertid kritisk til om det er noe empirisk belegg for disse ”populære” forklaringene, og retter hypoteser som taler imot. Hun lanserer følgende mothypoteser:
- Den lekkende rørledningen. Kvinner ”lekker” ut av universitetssystemet desto høyere opp de kommer.
- Det er ikke mangel på kvalifiserte kvinner. Kvinner er kvalifisert på stillinger de søker, men kvinner gis ikke anledning til å søke på en del stillinger fordi de ikke utlyses eller er innenfor deres kompetanseområde.
- Universitetskulturen hindrer kvinner i å oppnå en akademisk karriere. Kvinner søker omtrent like mye på stillinger som det menn gjør.
- Det foregår en motseleksjon av kvinner. Det er satt av mindre økonomiske midler til de forskningsområdene der kvinneandelen er stor. Et annet problem er at menn får flere rekrutteringsstillinger i fag der kvinneandelen er høy.
- Stillingsoppslagene er ofte snevre og favoriserer menn.
4. Hovedkonklusjoner
Kvinners forskjellighet fra menn representerer både en forståelse av hvorfor kvinner har problemer med å nå opp i høyere posisjoner og utgjør samtidig begrunnelser for hvorfor der er viktig å ha kvinner i disse posisjonene. Dette er trekk som går igjen i hele perioden 1995- 2005.
Det har skjedd en endring, både i forhold til representasjon av problemet og ansvarliggjøringen av tiltak. Den første handlingsplanen plasserte ansvaret for manglende likestilling på kvinnene selv og lot tiltakene være relativt uforpliktende for fakultetene. I løpet av perioden ble fokuset vendt mot universitetskulturen som en mannsdominert kultur samt en ansvarliggjøring av fakultetene for tiltak. I den siste handlingsplanen opererer universitetsstyret også med ”ris bak speilet”: Hvis fakultetene ikke følger opp med lokale tiltak, vil universitetsstyret komme inn, basert på rapporter fra fakultetene.
Jeg har også stilt meg spørrende til hvilke aktører som har påvirket prosessen med likestillingsarbeidet ved Universitetet i Oslo, hvilke som er mest sentrale, samt på hvilken måte disse har bidratt. Av de mest sentrale interne aktørene tolker jeg Likestillingsrådgiveren som en meget viktig pådriver gjennom hele perioden. Hun har påvirket prosessen blant annet gjennom saksforberedelser og universitetets egne medier: Uniforum, Universitas og Bulletine. Disse mediene har i de tre planperiodene gitt bred spalteplass til likestillingsdebatten. Det mest sentrale eksterne bidrag i forbindelse med utformingen av handlingsplanen 2000 ser ut til å komme fra KUF, som ga et ytre press i form av tunge politiske signaler ved sin idédugnad og publikasjon i 1999. Videre var prosessen og utformingen av handlingsplanen 2004 under sterk innflytelse av en idégruppe i regi av rektor, som besto av både representanter fra ulike fagmiljøer og som hadde kunnskap om kjønn og likestilling fra ulike perspektiver. Det er imidlertid andre aktører, både interne og eksterne, som også har hatt betydning i disse planperiodene. Men jeg tolker de overnevnte som aller mest betydningsfulle for universitetets likestillingsarbeid. | nor |