| dc.description.abstract | Avhandlingens tema er etisk ansvarlighet forstått som gjensidig anerkjennelse mellom individer med unike identiteter. Det argumenteres for en intersubjektivistisk realisering av skolens undervisning der eleven utvikler og opprettholder sin unike identitet gjennom bidraget fra medelever, samtidig som eleven bidrar til utvikling og opprettholdelse av medelevenes identiteter.
Avhandlingen er teoretisk, og basert på et kildestudium. Problemstillingen blir følgelig; hvordan legge til rette for dannelsen til etisk ansvarlighet som gjensidig anerkjennelse i skolen?
Målsetninger for avhandlingen blir å:
Bidra til økt refleksjon rundt iverksettingen av undervisning, hvorpå bevissthet om ens rolle som lærer, og hva slags elev- eller menneskesyn en har, settes i fokus.
Bidra til å vise utilstrekkeligheten i dualistiske oppfatninger av menneskets identitetsdannelse og selvforståelse som grunnlag for dannelsen til etisk ansvarlighet som gjensidig anerkjennelse.
Bidra, gjennom et analytisk blikk på samtiden, til å vise berettigelsen av en dialektisk og intersubjektivistisk tilnærming for å realisere etisk ansvarlighet som gjensidig anerkjennelse.
Bidra med innspillet om et pedagogisk handlingsbegrep som er inkluderende og intersubjektivistisk, hvor eleven kan hevde seg selv og bli anerkjent for sin unike identitet, samtidig som det settes krav til at eleven bidrar til å virkeliggjøre samfunnets felles verdier om demokrati og menneskeverd.
Undervisningen innebærer derfor en innforliving med, og tilslutning til universelle verdier om demokrati og menneskeverd. Hvilket utgjør felles referanseramme for elevene. Artikuleringen av elevens unike identitet som uttrykk for elevens personlige referanseramme, må derfor finne sted innenfor felles referanseramme.
Felles og personlig referanseramme utgjør således syntesen av å handle rett ut fra demokrati og menneskeverd, og hva det er godt å være ut fra elevens personlige referanseramme. Det tas til orde for at undervisningen skal bygge på denne syntesen, som betegnes som et mellomstandpunkt, fordi den ivaretar både en kollektivistisk og individualistisk tilnærming, og fordi den søker å balansere det universelle opp mot det partikulære. I dette ligger også hensynet til å balansere etisk diskurs opp mot etisk substans. På den måten kan en definere en form for inkluderende rasjonalitet der fellesskapets sosiale kontroll møtes av individenes motkontroll.
Forslaget til et pedagogisk handlingsbegrep, som uttrykk for en inkluderende rasjonalitet, inneholder derfor mellomstandpunktet, praktisk og lingvistisk intersubjektivitet, og pragmatismens begrep om situasjon eller kontekst.
Realiseringen av undervisningen skal sålede innebære å legge til rette for elevens selvhevdelse. Et fenomen som betegner individets måte å forholde seg til sitt eget selv på, ut fra den gjensidige anerkjennelsen som oppstår mellem mennesker når deres interaksjon bygger på solidariteten til utviklingen og opprettholdelsen av hverandres unike identiteter. På den måten dannes individet til å harmonisere indre impulser og ytre krav, eller å presentere og representere sitt eget syn og sine egne behov slik at innenfra kommende impulser forsones med utenfra kommende påvirkninger og normering.
Elevens mulighet til å artikulere egen identitet i skolen må derfor omfatte muligheten for å avdekke trusler mot anerkjennelsen av den unike identiteten.
Ved å analysere ontologisk og epistemologisk dualisme, forstått som subjektivisme og objektivisme, argumenteres det for at slike posisjoner ikke kan fundamentere etisk ansvarlighet som gjensidig anerkjennelse. Slike posisjoner forblir statiske og ensidige. Enten fordi individet forstås som ensidig konstruktør av eget selv eller identitet, eller fordi individets selv eller identitet forstås som det ensidige resultatet av omgivelsenes påvirkning. Forslaget til et grunnlag for dannelsen til etisk ansvarlighet som gjensidig anerkjenelse, forklares som den dialektiske posisjonen, der selvet eller identiteten forstås som integreringen av individet og omgivelsene. | nor |