| dc.description.abstract | SAMMENDRAG
Problemområde: Hva innebærer begrepet selv, hvordan barns selv oppstår og utvikler seg og hvordan kan foreldre/omsorgspersoner bidra til å styrke barns selv?
Metode: Teoretisk analyse
Kilder: Teoretiske beskrivelser og funn/ konklusjoner fra empiri knyttet til fenomenet selv
Hovedkonklusjoner: Temaet for denne avhandlingen handler om hva fenomenet selv innebærer, hvordan den utvikles og oppstår og omsorgsgivere kan bidra til en stabil utvikling av selvet.
Problemstillingene er besvart ut fra tre teoretiske perspektiver (sosialpsykologisk, psykodynamisk og kognitiv teori). Samtlige tre teoriene har sine definisjoner av fenomenet selv. Mead, som er representant for den sosialpsykologisk teori, definerer selvet som en prosess som utvikles med tiden, gjennom sosial interaksjon med andre mennesker. Han mener at selvet går ut på personens oppfatning av seg selv som dannes indirekte gjennom persepsjon av andres oppfatning. Stern derimot mener at selvet er noe som er medfødt. Han definerer selvet som barnets totale organisering av de erfaringer det gjør. Dette gjelder så vel perseptuelle, affektive, atferdsmessige som symbolske og narrative strukturer. I følge ham er konstituering av selvet basert på samspill med andre mennesker. I følge Neisser dannes selvet eller barnets oppfatning av seg selv gjennom sosial interaksjon gjennom den kulturen som barnet lever i. Etter hans mening eksisterer selvet som endring som dannes i samspillet mellom barnet og verden. Som vi kunne se alle disse tre teoretikerne mener at barnet bygger oppfatningen om seg selv gjennom først og fremst omsorgspersoner og deretter andre personer, institusjoner som er rundt barnet.
De viktigste funn i denne oppgaven er nettopp de forskjell og likheter mellom disse tre teoretikerne. Forskjellen er det at Neisser og Stern mener at selvet er noe som er medfødt, mens Mead sier at selvet utvikles med tiden og er ikke til stede ved fødselen. Mead mener at barnet blir født med et lite repertoar av medfødte gester og at barnet er veldig avhengig av omsorgspersoner. Stern og Neisser derimot er enige i det at barnet er kompetent liten vesen som tidlig forsøker å forstå andres følelser og intensjoner. Etter deres mening har barnet medfødt evne til å persipere blant annet noe som er den viktigste kilde til utviklingen av selvet. En annen viktig funn er hukommelsens betydning for barnets selvopplevelse. Stern påstår at barnet utviklermentale representasjoner gjennom samspill med andre og at disse representasjonene blir aktivert når barnet opplever noe lignende som det har opplevd før. Neisser derimot mener at barnet blir født med vise mentale skjemaer som danner grunnlag for utvikling av selvet. Når det gjelder Mead påstår han at hukommelse blir den omfattende omverden som barnet påkaller i sin aktivitet og som overskrider det nåværende. Forskjellen finner vi også i språkets betydning for barnets oppfatning av seg selv. Mead mener at utvikling av språket er det viktigste kilde for at barnet skal utvikle oppfatning av seg selv, mens Neisser og Stern sier at språket har både sine fordeler og ulemper og at barnet har oppfatning av seg selv før det.
Alle de tre er enige også i det at måten foreldre oppdrar sitt barn på har stor betydning for hvordan barnet vil utvikle seg og hvem det vil bli. De mener at gjennom interaksjon med andre opparbeides selvet. Barnets samvær og samspill med omsorgspersonen innebærer at barnet får et utvidet opplevelsesrom og erfaring. De mener t hvis barnet har et velfungerende samspill, har barnet en av de nødvendige og tilstrekkelige ingredienser for å skape en positiv oppfatning av seg selv. Dersom barnet blir anerkjent med kjærlighet, ømhet, stolthet vil det være den måten barnet etter hvert vil komme til å anerkjenne seg selv på. En rekke slike samspillopplevelser vil gradvis bygge opp barns eget bilde av seg sel og gi det en bekreftelse på at barnet er verdifull både for seg selv og andre.
Neisser, Mead og Stern er også enige i det at barnet er født med en meget god evne til samspill, men det trenger tilgang til gode relasjoner for å videre utvikle sine samspillevner. Det tidlige følelsesmessige samspillet hvor barnet og omsorgspersonen klarer å finne en felles rytme av å forstå og å bli forstått danner utgangspunk for barnets seinere kontaktevne, både i forhold til seg selv og egne følelser og i forhold til andre og andres følelser.
Til slutt kan jeg konkludere med at på samme måte som kroppen trenger næring for å vokse og utvikle seg, trenger selvet et nært forhold til andre mennesker for å kunne vokse og utvikle seg. Et nært forhold til mor, far eller andre omsorgspersoner er et grunnleggende menneskelig behov. Dette er like nødvendig for selvet som mat er for kroppen. Når barnet er sammen med omsorgspersoner, vil det gi barnet mange ulike følelsesmessige opplevelser. Det forholdet som barnet får til sine egne opplevelser, utvikles gjennom de opplevelser som barnet har i kontakt med omsorgspersoner. Det betyr at vi finner igjen karakteristiske trekk ved samværet i barnets selv- at kvaliteten på relasjonene gjenspeiler seg i barnets oppfatning av seg selv. De kvalitetene som er i barnets mellommenneskelige relasjoner blir etter hvert bygget opp til å bli mønstre og holdninger i barnets personlighet. Vi kan si at barnet omdanner og bygger opp de sansmessige opplevelsene sine til indre forestillinger om seg selv. Å utvikle sitt eget selv, eller sagt det på mer forståelig måte, å bli en person, vil dermed innebære at barnet bygger opp et stort antall slike indre forestillinger ut fra de opplevelser barnet har i de tidlige relasjonene til omsorgspersoner som barnet opplever gjennom gjensidig samspill, kjærlighet, og trygg tilknytning. | nor |