| dc.description.abstract | Kreativitet og kreative prosesser sett i et kommunikasjons og dialogperspektiv.
Kreativitet og kreativ kompetanse er begreper som dukker opp med stadig større intensitet overalt rundt oss. Spesielt i næringslivssammenheng og i andre sammenhenger som krever en høy grad av innovasjon og nyskaping. Ved å fokusere på dette feltet gjennom kreativitetsteori, de kreative prosessene og i tillegg se på de kommunikative virkemidlene og verktøyene man har til rådighet, er dette rett og slett et forsøk på å kaste lys over samspillet mellom kreativitet og kommunikasjon. Hensikten er i aller største grad å klargjøre sammenhenger, likheter og ulikheter. Problemstillingen min dreier seg kort og greit rundt spørsmålet: hvordan er samspillet mellom kreativitet og kommunikasjon – med fokus på dialog?
Gjennom en teoretisk tilnærming som er bygget på kildemateriale fra 1950 tallet fram til i dag, søker jeg å gi et bilde av kommunikasjonens – og dialogens plass - i kreativitet og kreative prosesser.
Baktanken var min oppfatning om at våre ord er med på å skape våre kreative prosesser og at dialogen kan være en arena for å berike, om ikke alle deler, så noen sekvenser av den kreative problemløsningsprosessen. Siden jeg mener at bruken av spørsmål og metaforer i så stor grad inngår som en naturlig del av både den kreative prosessen og dialogprosessen, valgte jeg også å fokusere ekstra på dette og plassere dette temaet midt i mellom.
Det er mange som mener noe om kreativitet. Det er ikke så merkelig - kreativitet kan på mange måter sies å være drivkraften i menneskets historie. Studiet av, og interessen for, kreativitet formelig eksploderte etter andre verdenskrig. Det finnes uttallige definisjoner og tilnærmingsmåter til dette begrepet ”kreativitet”. I dette arbeidet valgte jeg å ta utgangspunkt i denne definisjonen:
”Kreativitet er en kognitiv bevisstgjøringsprosess som har som mål å skape noe originalt og nytt, gjennom problemløsning, formuleringen av grensesprengende spørsmål og kommunikasjon.”
Denne definisjonen vektlegger kreativitet som en problemløsningsprosess – altså kreativitet som en målrettet prosess. Den vektlegger også kommunikasjon og spørsmål. Den kognitive bevisstgjøringsprosessen er også viktig – det er denne som legger grunnlaget for å oppdage nye muligheter. Noen ville kanskje mene at å definere kreativitet som en målrettet prosess er en stor selvmotsigelse. Men jeg mener at det må finnes et utgangspunkt for alt. Det må finnes et ”noe” å være kreativ med. Dette ”noe” velger jeg å definere som et problem eller en oppgave, som skal løses kreativt. De teoretiske tilnærmingene på dette feltet bar også preg av å se på kreativitet som en problemløsningsprosess, helt fra starten på 1950 tallet. Psykometriske studier fokuserte sterkt på å få til eksperimenter og tester som kunne måle graden av kreativitet hos mennesker. Selv om det er stil mange kritiske spørsmål ved mye av forskningsmaterialet, kan man ikke nekte for at disse pionerene har spilt en betydelig rolle med hensyn til studiet av kreativitet. Feltet ble gjort ”stuerent” og i stedet for å bli omtalt som mystisk hokus pokus, ble det et tema det var velansett å arbeide med. Kreativitet og den kreative prosessen ble ganske raskt temaer som alle hadde bruk for.
Kognitive tilnærminger ser på kreativitet som en ganske vanlig problemløsningsprosess og kan nølende gå med på at resultatet av en slik prosess muligens kan være originalt og nyskapende. Mens de som studerer menneskets personlighet, finner flere felles karakteristika eller personlighetstrekk - som skiller de som er svært kreative fra andre mennesker. En pekepinn om at kreative mennesker er fordomsfrie, modige, engasjerte, utholdende og nysgjerrige, gir oss et bilde av den svært kreative personligheten. Historiometriske studier ser på historiske data og fokuserer på hva som bidrar til kreativ suksess i kreative befolkningsgrupper. De bruker kvantitative eller statistiske analyser og behandler ofte sine funn som om de skulle vært veletablerte fakta. Problemet er selvsagt at de baserer sin forskning på sekundære kilder. Forskere som konsentrerer seg om motivasjon og motivasjonsteorier ser på årsakene til vår kreative innsats. Det kan se ut som om kreative mennesker motiveres av konflikter og ubalanser – de ønsker å løse opp konflikten eller rette opp ubalansen. Humanistene mener at vi er født med trangen til å utvikle, skape, nå vårt fulle potesial. Andre mener at den indre motivasjonen ved utfordringen og gleden ved å frivillig gjøre oppgaven i seg selv - er nok for de som er svært kreative.
Det finnes et utall metoder og verktøy for å generere og utvikle kreative ideer. Ingen av disse modellene forsyner oss med en idiotsikker oppskrift på hvordan man skal frambringe og utvikle flest mulig kreative ideer, men de kan alle være verktøy for å øke vår bevissthet rundt temaet kreativ tenking. En av de mest velkjente modellene for kreativ tenking er de Bonos ”tenkehatter”, som kombinerer vertikal og lateral tenking. Han hevder at lateral tenking er avgjørende for suksess i kreative prosesser. Lateral tenking beveger seg ofte i den mest usannsynlige retningen og beveger seg for bevegelsens skyld. Tilbakemeldinger fra store bedrifter som IBM, forteller at de Bonos opplegg fungerer. Gjennomgående viktig i kreative prosesser ser ut til å være evnen til å stille spørsmål, formulere en tydelig problemstilling og evaluering av og refleksjon over, både prosessen og resultatet. De Bono bruker metaforer (jamfør hattene) som kanal og for å effektivisere den kreative prosessen. I alle kreative prosesser er det av avgjørende betydning at vi klarer å kommunisere med hverandre. Stort sett formidler vi vår verden, våre tanker og våre opplevelser til andre gjennom ord og symboler. Bateson sa at all adferd er kommunikasjon – jeg velger å fokusere på det vi sier, selv om det ikke kan utelukkes at ordene også ledsages av andre signaler, som kroppsspråk. Kommunikasjon som dynamisk relasjon på forskjellige nivå gjør oss i stand til å bruke den som verktøy – altså som middel til å nå et annet mål – nemlig øke eller berike den kreative prosessens potensial. Spørsmål og metaforer er to konkrete verktøy i slike prosesser. Kreative prosessers suksess er faktisk avhengige av at man evner å stille slike spørsmål som både avdekker hva som er fakta og hva som er problemstillingen. De er også essensielle med hensyn til å avdekke hvilke løsninger som er mulige og nødvendige. Metaforer kan løfte problemet over på en annen arena slik at man unngår de vanlige begrensningene det opprinnelige problemstillingsområdet representerte. De kan også bidra til at mennesker kommuniserer bedre sammen i en kreativ prosess, ved at man ikke trenger å ta hensyn til verken menneskelige kontrollbehov eller revirer som kan ligge som en barriere for å komme frem til en potensiell løsning. Språket som sådan inneholder mange barrierer. Vi er bedrevitere, vi snakker forbi hverandre, vi polariserer. Muligheten for å bli mer kreativ og for å berike den kreative prosessen befinner seg uten tvil i kommunikasjonen mellom mennesker. I dialogen ligger mye av dette potesialet, selv om dialogen beskrives som en prosess som er uavsluttet, som ikke har noe mål, annet enn dialogprosessen i seg selv. Men selv dialogen tar utgangspunkt i ”noe”. Den tar utgangspunkt i meg og deg. Altså det som skjer i møtet mellom mennesker. Dialogen er åpen, den spør, den er nysgjerrig, den er inkluderende og den er frivillig. Den dømmer ikke. Den er en form for kommunikasjon som ville være fabelaktig å bruke i kreative prosesser fordi den er bærer av de samme forutsetninger som kreative prosesser er. Det finnes mange som forsøker å lage modeller eller oppskrifter på hvordan en god og meningsfylt, kreativ dialog kan skapes. Som med kreative prosesser, er det vanskelig å finne en eksakt oppskrift – som virker. Disse modellene kan med nød og neppe gi oss noen få pekepinner på hvordan vi bør oppføre oss eller helt vagt forklare hvordan vi kan bli flinkere til å spørre, lytte eller være mer fordomsfrie. Dialogen ser ikke ut til å kunne temmes i så stor grad som de andre teknikkene i kreative prosesser. Men til forskjell fra de kreative prosessene kan vi gjøre noe med den fordi vi kan gjøre noe med mennesket som snakker, mennesket som bruker ord og som tenker sine tanker og har sine holdninger. Gjennom ideen om at mennesket bærer med seg sin egen indre økologi (Bateson 1972), kommer impulsen om at vi kan endre våre holdninger og måten å tenke om ting på gjennom å endre måten vi snakker på. Måten vi snakker på, avslører vår indre økologi. Så kanskje det er mulig å bevisstgjøre vår indre økologi gjennom å studere våre ord og hvordan vi bruker dem på? Jeg er av den faste overbevisning at bevisstgjøring i mange tilfeller skaper endring og nye muligheter. Om vi skal kunne bruke dialogen som prosessarena i en kreativ problemløsningsprosess, bør man gjøre en nærmere studie av hva som skaper dialogens ord og essens – nemlig mennesket selv og dets indre økologi? Hvordan kan man gjennom denne ideen stimulere til en dialogfremmende holdning som kan gagne de kreative prosessene?
Jeg skulle gjerne foretatt en kvalitativ undersøkelse med dette som tema, men det blir for omfattende i denne omgang. Resultatet av dette arbeidet har i alle fall blitt at jeg ender opp med flere spørsmål enn det jeg begynte med. Sett ut i fra denne oppgavens tema bør dette i seg selv være et positivt kreativt resultat og utgangspunkt for videre studier. | nor |