Helliger målet middelet? : Pragmatiske perspektiver på målstyring av skolen

Abstract

Oppgaven undersøker hva et pragmatisk perspektiv på målstyring av skolen innebærer. I oppgaven kommer det fram at pragmatisk tenkning har mye å si om målstyring, både kritisk og konstruktivt.

Oppgaven tar utgangspunkt i en del av kritikken som rettes mot målstyringen av skolen. Mange kritikere trekker fram behovet for å inkludere en verdidimensjon i diskusjonen om styringen av skolen i vår tid. Jeg ser nærmere på kritikken av målstyringen av skolen fra et pragmatisk filosofisk perspektiv, og presenterer videre et pragmatisk perspektiv på verdier, som kan stå som et konstruktivt bidrag til debatten om styringen av skolen.

Det konstruktive bidraget kommer hovedsakelig fra utdanningsfilosofen John Dewey og handler om konstruktive måter å tenke om forholdet mellom mål og midler på, som unngår instrumentalisme, snever nytte- og effektivitetstenking og elitistisk dydstenkning. Dewey presenterer en bred moralteori som kan stå som et utgangspunkt for alternativ tenkning om moralsyn og verdisetting i vår tid. Nypragmatikeren Richard Rorty har også konstruktive sider, som når han foreslår å skape nye vokabularer for å endre samfunnspraksis og finne nye veier til bedre samfunnsforhold.

Innvendingene fra pragmatisk tenkning mot mål- og resultatstyring av skolen handler om at sider ved dagens målstyring av skolen kan sies å bygge på et ubalansert forhold mellom mål og midler, hvor målene får større vekt enn midlene. Den pragmatiske tenkningen retter kritiske innvendinger mot den sentraliserte måten mål formuleres på i styringen av dagens skole, som skiller mål og midler fra hverandre.

Den pragmatiske tenkningen kan også brukes til å rette kritiske innvendinger mot måten resultater brukes i styring av utdanning i dagens skole, hvor målbare resultater gjøres til mål for hele skolens virksomhet. Her hentes argumenter fra Richard Rorty og John Deweys tenkning om behovet for en svakere epistemologi ved bruk av kunnskap i styring og samfunnspraksis.

Konklusjonen er at pragmatisk tenkning gir interessante innfallsvinkler til studiet av mål- og resultatstyring, som kan være til nytte og inspirasjon i utformingen av alternative styringsformer i det praktiske feltet. Her er stikkordene en balanse mellom lokal autonomi og sentral autoritet, stor vekt på åpne og inkluderende kommunikasjonsprosesser og en anerkjennelse av et grunnleggende menneskelig behov for meningsfylt erfaring og opplevelse. Jeg konkluderer med at pragmatisk tenking kan representere en kritikk av en snever økonomibasert rasjonalitet bak dagens styring av utdanning, og at den pragmatiske tenkningen representerer et mulig skritt på vei mot en alternativ styringsrasjonalitet.