Kan intensiv lesetrening hjelpe dyslektiske barn til å bli bedre lesere? : En effektstudie av undervisningsmetoden Helhetslesing

Abstract

Bakgrunn og formål med oppgaven I dagens samfunn anses lesing som en nøkkelferdighet for å skaffe seg informasjon og kunnskap. Gode leseferdigheter er derfor en forutsetning for å lykkes i utdanningssystemet. Det finnes imidlertid et stort antall elever som strever med lesing og skriving på skolen. En del av disse elevene har spesifikke lese- og skrivevansker og får diagnosen dysleksi. Denne elevgruppen er avhengig av gode hjelpemidler og god spesialpedagogisk leseopplæring for å oppleve mestring i sin skolehverdag. Det finnes ulike teoretiske og praktiske tilnærminger til hvordan god spesialpedagogisk lese- og skriveopplæring bør organiseres, og hva den bør inneholde. Det eksisterer enighet blant toneangivende leseforskere at balansert leseopplæring er den mest effektive tilnærmingen innenfor forbedringsarbeid hos elever med lese- og skrivevansker (NRP, 2000; Brooks, 2002; Hatcher, Hulme & Ellis, 1995; Frost et al., 2005; Frost & Sørensen, 2007). Helhetslesing, utviklet av Jørgen Frost (1998), er en tilnærming til spesialpedagogisk leseopplæring som etter hvert har fått stor utbredelse i norsk skole. I denne masteroppgaven vil jeg empirisk undersøke om et intensivt lesekurs, organisert etter prinsippene i Helhetslesing, gir forbedrede avkodingsferdigheter hos elever med dysleksi. Problemstilling Oppgaven tar utgangspunkt i følgende problemstilling: "Har en tidsbegrenset intensiv lesetrening etter prinsippene fra Helhetslesing effekt på leseferdighetene til elever med dysleksi?". Dette overordnede forskningsspørsmål ble konkretisert i to delspørsmål. Metode og materiale For å besvare problemstillingen har jeg studert teori som er relevant i forhold til utvikling av gode leseferdigheter. Datamaterialet som er brukt i den empiriske delen av oppgaven ble samlet inn og bearbeidet i samarbeid med Bredtvet kompetansesenter. Jeg har brukt et multiple baseline singel-case design, og utvalget består av to eneggede tvillingjenter, begge med store lese- og skrivevansker. Deltakernes avkodingsferdigheter ble kartlagt med syv ulike deltester på ni målepunkter: tre ganger før implementering av intervensjonen, tre ganger under intervensjonsperioden og tre ganger etter at intervensjonen var avsluttet. Intervensjonen ble implementert til begge deltakere samtidig, og undervisningen ble gjennomført av en erfaren lesepedagog ved de to jentenes skole. Tidsmessig avstand mellom målepunktene ble justert av de praktiske forholdene rundt undersøkelsen. I tillegg har jeg kartlagt alle elevene i klassen til eksperimentelevene to ganger: før og etter intervensjonsperioden. Elevene i den aktuelle klassen ble kartlagt i forhold til avkodingsferdigheter og setningsforståelse/lesehastighet. De primære analysene i studien er utregning av effektstørrelser med utgangspunkt i gjennomsnitt og standardavvik på de ulike lesetestene. Jeg har også gjennomført visuelle analyser med bakgrunn i grafiske fremstillinger av resultatene. Alt innsamlet data ble bearbeidet kvantitativt med statistikkprogrammet SPSS. Resultater og konklusjon Gjennomsnittsverdier viser en fremgang på alle samtlige tester fra pretest til posttest hos begge deltakere. Alle effektstørrelsene, oppnådd fra pretest til posttest er positive og kan karakteriseres som store. Dette tyder på at intensiv lesetrening kan ha påvirket elevenes leseferdigheter positivt, både når det gjelder avkoding av vanlige ord og non-ord. I forhold til klassegjennomsnitt viste resultatene bedring kun hos en av elevene på setningsprøven S-40. På andre deltester viste resultatene dessverre at avstanden mellom gjennomsnitt i klassen og resultatene til eksperimentelever ble betydelig større i løpet av intervensjonsperioden.