| dc.description.abstract | Problemstilling
Tema for undersøkelsen er utdanning i gestaltterapi. Etter mange års praksis som gestaltterapeut og lærer i gestaltterapi ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskolen, ønsket jeg å skaffe meg mer forskningsbasert kunnskap om læringen til studenter i gestaltterapi.
Studiet i gestaltterapi bygger primært på teorier hentet fra gestaltterapien. Samtidig som gestaltterapien utgjør innholdet i undervisningen, er også undervisningsmetodene som benyttes ved studiet forankret i gestaltterapeutisk teori. Tanken er at gestaltterapiens teori og praksis skal læres ved at de brukes og integreres praktisk i undervisningsmetodene studentene møter på skolen. Det skal være samsvar mellom liv og lære.
Jeg har i undersøkelsen forsøkt å finne svar på om teorien faktisk er like integrert i undervisningspraksisen og måten læringen foregår ved utdanningen, som det gis uttrykk for i Studieplanens intensjoner.
Dette er gjort ved å belyse følgende overordnede problemstilling: Hva og hvordan lærer studentene i løpet av den 4-årige gestaltterapeututdanningen ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskolen?
Teoretisk grunnlag
Sentrale begreper fra gestaltterapi og gestaltpsykologi er valgt ut for å gi et innblikk i teorien som utgjør grunnlaget for innholdet og undervisningsmetodene ved utdanningen. Gestaltterapiens teori har tilsig fra flere kanter og må sies å være omfattende, fragmentert og til dels inkonsistent. Utvalget av teoretiske begreper som presenteres er derfor preget av aspekter som kom frem i data og som ble sentrale for drøftingen av funnene i undersøkelsen. Der det har vært maktpåliggende for å gi diskusjonen av funnene nødvendige perspektiver er annen teori trukket inn uten at den er drøftet utover dette.
Datamateriale og metode
Kvalitativ metode er benyttet i innsamlingen av empirisk materiale. Det er gjennomført åtte individuelle intervjuer med studenter og to gruppeintervjuer med henholdsvis fem og fire av skolens daværende åtte lærere. Samtalene er tatt opp på bånd og skrevet ut. I tillegg er dokumentanalyse foretatt ved at jeg har satt meg grundig inn i gestaltterapeututdanningens studieplan og læringsmålene, undervisningsmetodene og arbeidsformene som angis der.
Resultat - Hovedfunn
Ifølge studentenes egne utsagn oppfylles de fleste av Studieplanens konkrete mål. Studentene lærer gestaltterapeutisk teori, de behersker den i praksis og kan anvende den som terapeuter. Skolen ser ut til å lykkes godt med innfrielsen av innholdstranscendente mål som innbefatter personlig utvikling og bevisstgjøring av holdninger, og ferdighetsmål som omfatter læring av en rekke terapeutiske metoder. Når det gjaldt læringen av teoretisk kunnskap, rapporterte studentene større grad av misnøye og ambivalens knyttet til dette enn de andre læringsmålene. Selv om undersøkelsen ikke besvarer hva årsakene til studentenes ambivalens og misnøye med denne læringen kan være, angis noen hypoteser. Mens lærerne på gestaltterapeututdanningen hovedsakelig ser ut til å holde seg med en instrumentell forståelse av teoriens funksjon og mene at den gestaltterapeutiske teorien primært skal undervises og læres med en hensikt om å hjelpe studentene til å forstå og forbedre den terapeutiske praksis, kan læringsmålene for den teoretiske kunnskapen formulert i Studieplanen sees som uttrykk for et teorisyn der teorien skal lede tilbake til og forbedre praksis, samtidig som andre læringsmål samsvarerer med et teorisyn der teorien skal brukes som kritisk perspektiv. Slik sett er det mindre samsvar mellom læringsmålene som uttrykkes i Studieplanen, og lærernes tenkning om teoriundervisningens hensikt, enn for de andre læringsmålene.
Det kan stilles spørsmål ved om læringsmålene vedrørende teoretisk kunnskap er tilstrekkelig ivaretatt med undervisningen slik den er i dag, og resultatene i undersøkelsen kan tyde på at skolen har et utviklingspotensiale når det gjelder bedre innfrielse av disse målene. Ytterligere forskning kan være nødvendig for å undersøke dette temaet nærmere.
På spørsmålet om hvordan studentene ved gestaltterapeututdanningen lærer, viser undersøkelsen at de lærer på flere og sammensatte måter. De lærer gjennom å erfare gestaltterapeutisk metode og teori på ulike måter og kjenne terapien ”på egen kropp”, og de lærer gjennom å observere sine medstudenters reaksjoner på terapien. Videre lærer de gjennom å utføre terapien på andre og reflektere om det i ettertid gjennom veiledning. Studentene lærer også gjennom å observere modeller − terapeutiske arbeider utført av lærere eller medstudenter. Lærerne og klassen (gruppen) har stor betydning for hvordan studentene lærer.
Selv om det er vanskelig å få klarhet i og beskrive akkurat hva erfaring er og hvordan denne læringen foregår, beskrev både studentene og lærerne læring gjennom erfaring som en helhetlig prosess bestående av kroppslig, emosjonell og kognitiv aktivitet som inneholder en handlende komponent der de prøver noe ut, og en kognitiv komponent der de reflekterer over handlingene og trekker inn teorien. De så ut til å oppfatte erfaringslæringen som en tilnærmet empiristisk prosess, der refleksjonen i læringsprosessen følger etter den kroppslige aktiviteten.
Lærernes tanker om hvordan studentene lærer og studentenes egne utsagn er i stor grad koherente. Studentene lærer i tråd med de pedagogiske prinsippene som ligger nedfelt i Studieplanen enten de uttales direkte, eller de formidles indirekte gjennom beskrivelsene av arbeidsmåtene, og lærernes tanker om undervisningen og studentenes læring er også i tråd med intensjonene som formidles i Studieplanen. Resultatene i undersøkelsen kan vitne om at det er stor grad av samsvar mellom liv og lære ved gestaltterapeututdanningen ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskolen. I all hovedsak ser det ut til at skolen gjør det den sier den skal gjøre. Gestaltterapiens teori om læring kommer tydelig til uttrykk i studentenes utsagn om hva og hvordan de lærer og lærernes tenkning om undervisningspraksisen. Slik sett kan informantenes beskrivelser av læringen ved utdanningen fungere som en eksemplifisering av gestaltterapiens læringsteori. | nor |