| dc.description.abstract | Tema og problemstilling
Norge er et flerkulturelt samfunn med mange minoriteter fra alle verdens kontinenter. Demokratiet og tryggheten som landet viser er en drøm for mange minoriteter. Et ønske om et bedre liv i trygghet har ført til at mange setter sin fot i landet. Denne oppgaven setter fokus på kurder iranere som har forlatt hjemlandet enten som flyktninger, asylsøkere eller på grunn av familiegjenforening. Kurdere er verdens største etniske gruppe som ikke har noen formell stat. Krig, forfølgelse og diskriminering har ført til at mange har valgt, men ofte er tvunget, til å flykte fra hjemlandet. Det bor mange kurdere fra Iran i Norge. Et eksakt tall er vanskelig å anslå. Deres kulturelle og religiøse bakgrunn er ulik den norske, og vil derfor by på en rekke utfordringer. Det er lite forskning rundt voksen sosialisering da mye av sosialiseringsteorier fokuserer på barn og unge. Videre er det også lite forskning på kurder-iraneres tilværelse i Norge. Oppgavens praktiske betydning gjelder integrering og den prøver å få økt innsikt i en minoritetsgruppe i Norge. Det er viktig fra samfunnets å prøve å imøtekomme de utfordringene som disse sliter med. På grunnlag av dette er oppgavens problemstilling følgende: ”Hvordan tilpasser voksne kurdere seg utfordringer knyttet til språk, jobb og sosial kontakt?” Dette ble svart nærmere på ved å stille tre underspørsmål: 1. Hvor viktig er sosiale relasjoner og hvorfor? 2. Hvorfor velger noen å gå i arbeid, mens andre ikke vil? 3. Er norskspråket med på å forsterke sosial kontakt på tvers av kulturene og deltagelse i arbeidslivet?
Metode
Oppgaven starter med en teoretisk tilnærming og samler deretter intervjumateriale. I den teoretiske delen fokuserer jeg på sosialisering som et overordnet begrep og går videre inn på teoriene til pedagogen Anton Höem. For å gjøre det lettere for lesere å bli kjent med utvalget, valgte jeg å skrive litt om kurdisk historie, nasjonalisme, kultur, politikk, språk og religion. I den empiriske delen av oppgaven bruker jeg kvalitativt intervju som metode. Den analytiske framgangsmåten for å tolke intervjuene er fenomenologisk hermeuetisk.
Data og kilder
Jeg intervjuet elleve personer bosatt i Oslo og Akershus. Målgruppen var voksne kurder iranere over 24 år. Intervjuene foregikk på kurdisk og varte fra én til halvannen time. Jeg transkriberte intervjuene for å analysere intervjuene enkeltvis. I den fenomenologisk hermeneutisk tilnærmingen til analysen av intervjuene, tok jeg i bruk et bredt spekter av norske og internasjonale kilder som omhandlet kvalitativ forskningsintervju. Kildene var både norske og engelske. Til den norske litteraturen vises det til blant annet Kvale og Brinkmann (det kvalitative forskningsintervju), og May B Postholm (kvalitativ metode). Til anglo- amerikansk litteratur er J. Creswell (Qualitativ inquiry), og J. Holloway (Basic consepts for qualitativ reserarch) to av flere. I den teoretiske delen av oppgaven brukte jeg en del bøker som strekket seg ut av pedagogikk feltet. Av disse var blant annet C Prunhuber (biografi om A. R Ghasemlou), D. Mcdowall (kurdisk historie), L. Meho og K. Maglaughlin (kurdisk kultur og samfunn), T. Pryser (norsk historie), Ø. Fuglerud (migrasjonsforståelse, globalisering)
Konklusjon
Jeg fant ut at det ikke er lett å være en voksen innvandrer i et samfunn ulikt ens eget. Det er enda vanskeligere når man ikke har noe form for formell utdannelse på høyere nivå.Sosialisering stopper ikke, nettopp fordi den er kontinuerlig. Ved å ta i bruk Anton Höems sosialiseringsteori, deriblant resosialisering virker det som om informantene er åpne når det gjelder enkelte verdier, normer og kulturelle regler. På den andre siden er de mer avholdende til enkelte andre deler av den norske kulturen, men selv da mener de at det må respekteres fordi de bor i landet. Informantene var tydelige på sin plass i den nye tilværelsen som de befinner seg i. Mange, særlig de som har dannet familie, mener at det er lite å gjøre med deres utfordringer. For dem handler det ofte om at det beste de kan gjøre er å sikre barna en god fremtid. Problemene skyldes ofte at de ikke skjønner seg på det norske systemet. Når det gjelder språklig tilpasning har informantene utviklet norskspråket på et nivå hvor de kan løse dagligdagse problemer. Vanskeligere blir det å ta det et skitt videre for å tolke alle symboler, meninger og argumenter på norsk. I de tilfeller hvor informantene ikke klarer å tolke et brev, fylle ut skjemaer osv, er de avhengig av sine barn eller venner med samme bakgrunn. For mange er det likevel viktig å stå mest mulig på egne bein og ikke være avhengig av andre. Sosiale relasjoner er viktig for informantene og handler først og fremst om hvem de har kontakt med. Familien i Norge (hvis de har familie) er den viktigste og den mest betydningsfulle kontakten. Deretter kommer deres nære venner som de har blitt kjent med i Norge eller fra hjemlandet. Disse vennene er i stor grad personer som har samme bakgrunn som dem selv. Andre grupper som for eksempel etnisk norske eller andre minoriteter har de kontakt med på arbeidsplassen, skolen, dugnader osv. Det kom fram at det var lite rom for sosial kontakt utenfor disse tidene. Selv om det er lite sosial kontakt med andre personer, har informantene noe kontakt med ’andre’. I dette tilfellet hjelper norskspråket dem å få og ha kontakt. Det er videre mange som er eller har vært i arbeid. Det er for vanskelig å være i jobb for de fleste, spesielt de som har deltatt i krigshandlinger. Psykisk og fysisk stress gjør det vanskelig for dem å delta på en bærekraftig måte. På den andre siden er det også vanskelig for informantene å delta i ulike fysiske aktiviteter. Andre ønsker ikke å være sysselsatt fordi de vil heller studere og få jobber hvor det kreves formell utdanning. | nor |