| dc.description.abstract | TEMA OG PROBLEMSTILLING:
Denne oppgaven dreier seg om elever i videregående skole sitt syn på kunnskap i skolen. Her benytter jeg Basil Bernsteins teoretiske rammeverk, og ser nærmere hvilke kunnskapsformer, samt hvilken pedagogiske kode og pedagogiske identitet elevene i prosjektet forventer å finne i skolen. Problemstillingene som vil bli drøftet er:
”Hvilke kunnskapsformer ses, ut fra et elevperspektiv, som viktige i skolen?”
”Hvordan vurderer elevene skolens pedagogiske kode og skolens pedagogiske identitet, og hva kan tenkes å ligge bak elevenes tilbakemeldinger?”
METODER OG KILDER:
Oppgaven er tilknyttet forskningsprosjektet ”Kunnskapsproduksjon og identitetskonstruksjon – skolen som del av ulike ungdommers oppvekstmiljø” (KOID). Jeg har benyttet prosjektets kvalitative datamateriale fra videregående skole, bestående av 15 dybdeintervjuer av elever fra to forskjellige skoler i Oslo-området. Hovedkilden er Bernsteins siste bok ”Pedagogy, symbolic control and identity” som kom i 2000.
RESULTATER OG KONKLUSJONER:
Av sentrale funn i denne undersøkelsen vil jeg trekke frem elevenes fokus på kunnskap fra det Bernstein refererer til som vertikal kunnskapsdiskurs. De så helt tydelig skolens oppgave som formidling av fagkunnskap og fastsatt pensum, og ønsket aller helst å få ”fasiten” presentert. Dette mener jeg at kan forklares med reformens pedagogiske kode, som blant annet innehold sentralt definerte læreplaner i alle fag. I tillegg ønsket elevene å få fagstoffet presentert gjennom tradisjonell tavleundervisning av en dyktig lærer. De ville ha struktur på undervisningen, og fortrakk tydelig en asymmetrisk relasjon mellom lærer og elev. Også dette er det grunn til å tro at kan forklares med de nasjonale føringene. Elevene var svært opptatt av gode faglige prestasjoner, noe de mente ville sikre fremtiden deres. De så derfor på diskusjoner, gruppearbeid og elevpresentasjoner som unødvendig bruk av tid, og noe som stod i veien for læring av pensummengden de måtte tilegne seg for å oppnå de gode resultatene de ønsket.
At elevgruppen det her er snakk om er skoleflink ungdom som har gjennomført en treårig, allmennfaglig videregående skole, er viktig å ha i bakhodet. Alle ser ut til å mene at skolen og det de lærer her er viktig. Likevel viser mange av funnene at det store fokuset på karakterer og resultater går utover elevenes solidaritetsfølelse og samarbeidsvilje. Dessuten gjør reformens pedagogiske kode det vanskelig å tilpasse opplæringen til elevenes individuelle behov, noe de svakeste elevene kommer særlig dårlig ut av. Den prospektive identiteten som dominerer på makronivå, ser altså ut til å overskygge behovet for en omsorgsidentitet i skolen. Utdanningen blir et middel for å nå målet om humankapital og godt utdannet arbeidskraft, og hensynet til elevenes individuelle behov blir borte. Dette gir grunn til å tro at man først ved å gi den profesjonelle lærer og skole økt handlingsrom, og ved å i større grad se utdanningen som et mål i seg selv, vil man kunne skape en skolekontekst hvor elevenes behov ivaretas uten å gå på bekostning av samfunnets interesser. | nor |