Sak eller menneske? : om PP-rådgiverens forhold til barnet

Abstract

I denne masteroppgaven rettes søkelyset mot forholdet mellom PP-rådgiver og barnet, og de utfordringene man som PP-rådgiver har i forhold til å behandle barnet som et menneske; altså et subjekt, og ikke en sak; eller et objekt.

Bakgrunn PP-tjenesten har tidligere blitt beskyldt for å være et instrumentalistisk mistak (Dale, 1992). Et instrumentalistisk mistak innebærer at man behandler mennesker som objekter, altså ting, i motsetning til subjekter. I denne oppgaven vil jeg å se nærmere på begreper omkring subjekt og objekt, for så å knytte dette til rådgivning i PP-tjenesten. Da jeg var i praksis i PP-tjenesten merket jeg at jeg hadde lettere for å knytte rådgivningsteori til møte med de voksne rundt barnet, som foreldre og i mitt tilfelle barnehagepersonale, enn til selve barnet. Grunnen til dette kan være at rådgivningspensumet rettet seg mot voksne, men dette fikk meg også til å stille spørsmål ved om man som PP-rådgiver kan ha lettere for å fokusere på rådgivning av de voksne man samarbeider med rundt barnet, og ikke selve barnet. Jeg ønsker i mitt arbeid som PP-rådgiver å møte barnet som et medmenneske, og ikke kun en sak som skal testes og observeres. Med denne oppgaven har jeg oppnådd større innsikt i hvordan jeg kan gå frem for å forsøke å oppnå dette.

Problemstilling Oppgavens hovedproblemstilling er som følger: Er det mulig å oppnå et subjekt-subjekt-forhold mellom PP-rådgiver og barn? I så fall hvordan?

Metode og teori Oppgavens problemstilling blir belyst og drøftet gjennom teori. Teorien som benyttes for å belyse subjekt-subjekt-relasjonen er i hovedsak Skjervheims dialektiske pedagogikk og Schibbyes dialektiske relasjonsteori. Dette knyttes så til rådgivningsteori samt den pedagogisk-psykologiske utredningsprosessen.

Resultater Oppgaven peker på en del utfordringer ved det å oppnå et subjekt-subjekt-forhold mellom PP-rådgiver og barnet, ettersom en del av PP-rådgiverens metoder kan sies å være objektifiserende. Oppgaven åpner likevel for at det er mulig å få en subjekt-subjekt-relasjon selv under forhold som i utgangspunktet er objektifiserende. Dette ved blant annet ved å rådføre seg med barnet når det gjelder tolkninger av observasjon og testing.