| dc.description.abstract | Denne oppgavens overordnende mål er å øke vår forståelse og kunnskap om empati og dets utvikling. Det er begrenset forskning og teori på hvordan omsorgspersoner og andre voksne kan påvirke og fremme en god empatisk utvikling hos barn. Jeg har derfor, på bakgrunn av dette, dannet en problemstilling som tar for seg foreldrenes rolle og bidrag i relasjon til barnets utvikling av empati. Ved å ta utgangspunkt i problemstillingen har jeg presentert teorier om hva empati som begrep innebærer, og hvilken komponenter som ligger bak en empatisk reaksjon.
En av de mest sentrale diskusjonene i empatiforskningen omhandler de kognitive og affektive aspektene ved empati. Noen teoretikere legger hovedvekt på det kognitive, mens andre teoretikere har en affektivorientert perspektiv på begrepet. Nå i senere tid er det flere teoretikere, som vil anta at empati er basert på en interaksjon mellom de to ulike aspektene. Videre i oppgaven har jeg tatt for meg fire sentrale teorier om utviklingen av empati, og drøftet dem opp mot hverandre.
Hoffmans teori er den mest fremtredende teorien i empatiforskningen, derfor har jeg valgt å gå nærmere inn på hans utviklingsmodell. Hoffman ser først og fremst på empatiutviklingen i forhold til prososial atferd. Han ser på empati som en viktig faktor i forhold til forebygging av aggresjon og antisosial atferd, og viser til hvordan forandring i den empatiske utviklingen kan forandre effekten av prososiale handlinger. Feshbach ser, i likhet med Hoffman, på empati i relasjon til prososial atferd. Hun har derimot mer fokus på kognisjon og dets betydning, enn Hoffman. Hun er opptatt av kognitive forutsetninger som må ligge til rette, for at empati skal finne sted. Basch derimot, ser på empati som en affektoverføring hvor hovedfokuset ligger på emosjoner og affekt. For at en affektoverføring skal kunne oppstå, er det viktig å oppnå kunnskap om andre. I følge han er empati en sluttprodukt av en kommunikasjonsprosess basert på overføring av affekter. Bergmann og Wilsons teori belyser empatiutviklingen med psykodynamiske perspektiver, hvor det relasjonelle har en stor betydning for en god utvikling. Tidlig samspill og god tilknytning mellom barn og dets omsorgsperson har, i følge Bergmann og Wilson, en stor betydning for en videre utvikling av modent empati.
Fordi foreldre først og fremst påvirker barnet gjennom oppdragelsen, og derfor en viktig faktor i forhold til problemstillingen, har jeg valgt å ha et eget kapittel der jeg går nærmere inn på hva oppdragelsesteori innebærer. Her vil jeg se nærmere på oppdragelsens mål, relasjonen mellom foreldre og barnet, samt ulike oppdragelsesstrategier.
Det er flere faktorer i oppdragelse som kan virke inn på utviklingen hos barn. Jeg har, i denne oppgaven, tatt for meg tre hovedfaktorer. Samspill mellom barnet og omsorgspersonen, grensesetting og autoritet, samt foreldre som rollemodeller.
Samspill ser ut til å være den faktoren som har fått mest fokus, i flere av empatiteoriene. Tidlig samspill fører til at det oppstår god tilknytning mellom omsorgspersonen og barnet, samtidig som det gir barnet grunnleggende erfaring med emosjoner og utrykk. Dette vil kunne hjelpe barnet med å lettere kunne gjenkjenne emosjoner og utrykk hos andre, i en senere utvikling. Dersom både gjenkjennelse av følelser og utrykk, og bruken av disse er viktige for empati, vil slik erfaring skape en god grobunn for dets utvikling. Det er derimot viktig ar foreldrene til en viss grad er bevisste på å ha en god balanse i forhold til omfanget av samspill og oppmerksomhet gitt til barnet. For lite regulering av samspill og stimulering, har blitt vist til å kunne ha en negativ innvirkning på barnet. Det er viktig at barnet opplever at det har mulighet til å regulere omfanget av stimulering gjennom respons og utrykk. Derfor bør foreldrene vise sensitivitet ovenfor reaksjonene og responsen barnet gir, i løpet av samspillet.
Grensesetting og autoritet har først og fremst vist til å være viktig i forhold til regulering av uaksepterende atferd. Derimot har måten du irettesetter barnet på, en viss betydning i relasjon til empati. Å forklare hvorfor et bestemt atferd er uakseptabelt ved å henvise til andre individer og deres følelsesmessige tilstand, kan lære barnet å bruke emosjonelle utrykk hos andre individer som sosial referanse for regulering av egen atferd.
Foreldre som gode rollemodeller kan ha en stor betydning i forhold til barns tilpasningsevne i sosiale sammenhenger. Gjennom observasjon og imitasjon kan barn lett ta til seg dårlige uvaner og atferd, som de observerer hos foreldrene. Dersom foreldre viser til atferd som er basert på aggressive handlinger og antisosial atferd, kan dette lære barnet at det vil oppnå sin vilje og behov ved å bruke aggresjon og negativ makt. Samtidig vil foreldre som viser til å være lite empatiske, og som har lite fokus på andre individers følelser og behov, lære barnet at det ikke trenger å prioritere de andres interesse eller emosjonelle tilstand, når den kolliderer med deres egne behov.
De underliggende diskusjonene har hatt et mål om å belyse hvordan foreldre og andre omsorgspersoner kan påvirke barnets utvikling. Foreldre som er bevisste på å ha gode samspill med barnet, og som viser til gode eksempler på prososiale handlinger i sosiale situasjoner, vil gi barnet gode erfaringer med positiv atferd. Noen teoretikere vil se på straff og grensesetting som en unødvendig strategi som ikke skal brukes så godt det er mulig. Derimot kan grensesetting være en viktig faktor for utvikling av prososial atferd, med forutsetning om at grensesettingen blir brukt på en god måte. Det er ikke alltid barn kan skille mellom negativ og positiv atferd, det kan derfor være viktig at foreldrene griper inn og forklarer barnet hvorfor noen bestemte handlinger ikke er akseptable.
For å kunne skape en god oppdragelsessituasjon, er det viktig å se på de ulike faktorene nevnt ovenfor, fra et helhetlig perspektiv. Det er viktig at foreldrene unngår å gi en motstridende budskap til barnet i forhold til hva som er prososial atferd. Når foreldrene henviser til en bestemt regel for å vise at barnets atferd er uakseptabelt, er det viktig at de selv forholder seg til regelen. Samtidig kan deres gode eksempler på positiv atferd, gi barnet eksempler på alternativer som kan erstatte den negative atferden, som ble stoppet. | nor |