Gruppetenkning i praksisfellesskap : om muligheten for gruppelæring med et uønsket læringsresultat i praksisfellesskap

Abstract

Læring og utvikling skjer i samspill med de omgivelsene vi befinner oss i, og det er derfor interessant å se hvorvidt praksisfellesskap, slik teorien beskriver det, gir rom for påvirkning som kan gi et uønsket læringsresultat. Med dette som utgangspunkt har jeg satt følgende problemstilling: Hvilke kjennetegn ved praksisfellesskap bidrar til gruppetenkning? Gruppelæring er en form for læring som gjør at gruppen utvikler en kunnskap utover summen av kunnskapen til gruppens enkeltindivider. Kan gruppelæring også finnes i en negativ variant der læringen er av uønsket art, og kan denne oppstå i møtet mellom gruppetenkning og læring i praksisfellesskap?

Gruppetenkning Kapittel 2 er en presentasjon av Janis´ teori om gruppetenkning, med utfyllende supplement fra annen nærliggende teori.“How could we have been so stupid?” (Janis 1971: 84 ). Slik starter Irving L. Janis sin artikkel om gruppetenkning (groupthink), som ble trykket i Psychology Today Magazine i 1971. Setningen refererer til et utsagn av president John F. Kennedy etter en mislykket invasjon kalt The Bay of Pigs invasion. Selv om gruppen innehar stor kapasitet og kompetanse til å ta disse avgjørende beslutningene, kan det hende at gruppeprosessen fører til irrasjonelle avgjørelser som ikke er basert på den samme kritiske tenkningen som burde ligge til grunn. Betegnelsen gruppetenkning (groupthink) ble først presentert av Janis i denne artikkelen. Denne betegnelsen refererer til: “a mode of thinking that people engage in when they are deeply involved in a cohesive in-group, when the members´ strivings for unanimity override their motivation to realistically appraise alternative courses of action. […] Groupthink refers to a deterioration of mental efficiency, reality testing and moral judgment that results from in-group pressures” (Janis 1982: 9).

Praksisfellesskap Lave og Wengers teori om situert læring og praksisfellesskap blir presentert i kapittel 3. Deres oppfattelse av læring er at: “ learning is an integral and inseparable aspect of social practice” (Lave og Wenger 1991: 31). Lave argumenterer for at kognisjon, viten og læring er sosiale fenomener som må analyseres ut fra at personer er deltakere i sosial praksis. “The appropriate unit of analysis is the whole person in action, acting with the setting of that activity. This shifts the boundaries well outside the skull and beyond the hypothetical economic actor, to person engaged with the world for a variety of reasons” (Lave 1988: 17-18). Begrepet praksisfellesskap (Communities of practice) ble introdusert av Lave og Wenger (1991). Et praksisfellesskap består i følge Wenger av tre hovedelementer (Wenger 1998; ewenger.com). Gruppen må ha et felles område for interesse, den må ha et fellesskap og den må ha en praksis. Disse tre sammen utgjør praksisfellesskapet som igjen er grunnlaget for situert læring.

Analyse og drøfting Kapittel 4 er en analyse og drøfting av de aktuelle teoriene rundt min problemstilling. Her presenterer jeg sammenlikningsgrunnlaget for de to teoriene, før jeg gjør en systematisk gjennomgang av de syv forløperne som er beskrevet i kapittel 2. I denne gjennomgangen undersøker jeg hvilke kjennetegn ved praksisfellesskap, slik det er beskrevet i kapittel 3, som bidrar til gruppetenkning. Denne analysen og drøftingen bygger hovedsaklig på tidligere presentert teori. De betraktninger jeg gjør i kapittel 4 danner grunnlaget for oppsummering og avslutningen i kapittel 5. I tillegg til å se en helhet av de betraktninger jeg har gjort i studien vil jeg også avslutte med å se fremover mot hva som kan komme som videreføringer av dette arbeidet. Det er også interessant hvilken konkret nytteverdi dette kan ha på praktiske undervisningssituasjoner.