Abstract
Tema og problemområde:
Oppmøte- og fraværsproblematikk vil kunne relateres både til atferdsforstyrrelser og emosjonelle forstyrrelser. Skolevegring vil kategoriseres som en emosjonell utviklingsforstyrrelse, da tilstanden ofte relateres til angst og innagerende atferd. Forskning i tilknytning til oppmøteproblematikk og emosjonelle forstyrrelser har generelt sett hatt et mindre tilfang enn oppmøteproblematikk i tilknytning til atferdsforstyrrelser. Skolevegring har derfor vært et område som er relativt lite utforsket. Jeg drøfter derfor i denne oppgaven hvilke forskningsresultater og sammenhenger som faktisk har blitt publisert og hvordan dette former forståelsen av skolevegring. Denne forståelsen vil også påvirke hvilke tiltak man anser som effektive. Fordi problemområdet er relatert til en emosjonell utviklingsforstyrrelse anser jeg det også som relevant å se hvordan temperamentet kan påvirke utviklingen av skolevegring. Jeg har derfor valgt en todelt problemstilling.
1. Hva er den gjeldende forståelsen av skolevegring og skolevegringstiltak, og av de faktorer som bidrar til utvikling av skolevegring?
2. Hvordan kan temperamentsforskning påvirke oppfatninger av skolevegringsproblematikken?
I tillegg til å besvare disse spørsmålene drøftes det hvem som har ansvar for disse elevene og hvordan dette kan være problematisk i forhold til opplæringsplikten. Denne drøftelsen vil legge vekt på ansvarsfordeling mellom pedagogisk-psykologisk tjeneste og barne- og ungdomspsykiatrien da jeg anser disse instansene som er mest relevante i forhold til problemet.
Metode:
Tilnærmingen i denne oppgaven er teoretisk. Metoden som blir brukt er litteraturstudie. Det er lagt vekt på å bruke den nyeste publiserte forskningen tilgjengelig da problemstillingen går ut på å belyse den gjeldende forståelsen av skolevegring. I tillegg er det brukt noe eldre litteratur for å vise den historiske sammenhengen, både i forhold til skolevegring og temperament.
Data \ Kilder:
Kildene brukt i denne oppgaven er i all hovedsak internasjonal. Jeg hadde et ønske om å bruke norsk forskning i større grad, men fant veldig få publikasjoner av nyere dato. Norske fagartikler som er brukt i oppgaven er Ingul (2005) og Koritzinsky (2007). Det er også blitt presentert noen forskningsresultater fra Skauge (2006). Generelt sett har det vært vanskelig å finne en bredde i nyere litteratur. Dette har ført til at oppgaven støtter seg på et relativt smalt litteraturtilfang. Jeg har allikevel valgt denne tilnærmingen for å få presentert den mest aktuelle forskningen. Litteraturen om skolevegring er derfor konsentrert rundt Kearney (2000, 2001, 2008), King (1995) og Thambirajah (2008). Denne litteraturen kommer fra Amerika og Australia. Den amerikanske forskningen er ofte knyttet til store skoler fra områder med lav sosioøkonomisk status, og oppmøteproblematikken er derfor mye mer omfattende enn i Norge. Dette preger blant annet oppfatningen av tiltak. I forhold til litteratur om temperament har Rothbart (1998) vært utgangspunktet. Dette utgangspunktet har blitt supplert med et bredt spekter av forskningsresultater.
Resultater \ Hovedkonklusjoner:
Generelt sett er skolevegrere preget av å være innadvendte med lav selvtillit. De blir ofte oppfattet som umodne og dette kan prege den sosiale tilknytningen til jevnaldrende. De er spesielt sensitive for mobbing og overgangsperioder både på skolen og i familien. Et skolevegringsproblem er også preget av en høy grad av tilbakefall. Skolevegring utvikles som et resultat av mange faktorer. Hovedkonklusjonen er at et tilbaketrukket temperament vil gi god prediksjonsverdi for utvikling av skolevegring. Det er funnet likehetstrekk i atferd, sosial kompetanse og relasjon til patologi. Det er derfor mulig å anta at et tilbaketrukket temperament påvirker atferdsreguleringen i så stor grad at det legger føringer for tilnærmings- og mestringsstrategier som disponerer for skolevegring. Det er også vist en arvelighetsfaktor i tilknytning til både et tilbaketrukket temperament og utvikling av skolevegring. Denne arvelighetsfaktoren vil kunne påvirke relasjonen mellom foreldre og barn med skolevegringsproblematikk. Tiltakene som er trukket frem er i all hovedsak basert på kognitiv atferdsterapi og vil måtte iverksettes både i hjemmet og på skolen. Dette gjør at i alvorlige skolevegringstilfeller, med lange fraværsperioder, må det opprettes et samarbeid mellom pedagogisk-psykologisk tjeneste og barne- og ungdomspsykiatrien for at tiltakene skal få god effekt.