| dc.description.abstract | Problemområde:
Temaet for denne masteroppgaven er kvalitetssikringssystemer i høyere utdanning. Formålet med oppgaven er å belyse temaet kvalitet i høyere utdanning ved å analysere to kvalitetssikringssystemer fra to offentlige høyskoler i Norge. Kvalitet i høyere utdanning har vært et stort fokus innenfor policyfeltet de siste tiårene, og etter Bologna- prosessen ble det innført kvalitetssikringssystemer ved alle utdanningsinstitusjoner. Kvalitetssikringssystemene skal være med på å sikre kvalitetsarbeidet i høyere utdanning i forhold til kvalitet slik den fremtrer for studentene, kvalitet slik den tilfredstiller anerkjente faglige mål og slik den gir utdanningen samfunnsmessig relevans. Jeg har på bakgrunn av interessen for de nye kvalitetssikringssystemene fokusert på et perspektiv som viser flere sider av kvalitetsbegrepet. Jeg har valgt å se på kvalitetssikringssystemene til Høgskolen i Oslo (HiO) og Høgskolen i Stord/Haugesund (HSH) i forhold til kvalitet som profesjonelt felleskap, administrativ virksomhet og markedsrettet tilnærming. Dette tredelte perspektivet bruker jeg for å analysere kvalitetssikringssystemene i henhold til intern og ekstern kvalitet. Dermed også for å belyse min problemstilling som lyder slik:
Ivaretar de nye kvalitetssikringssystemene interne eller eksterne hensyn?
Metode:
Problemstillingen i oppgaven blir belyst ved hjelp av dokumentanalyse. Jeg bruker den hermeneutiske forskningsmetoden i oppgaven. Problemstillingen belyses ved at jeg presenterer, diskuterer og sammenligner kvalitetssikringssystemene og det datamaterialet jeg har trukket ut, med relevant teori på området kvalitet i høyere utdanning.
Kilder:
Noen av kildene som er brukt i oppgaven er: Burton Clark (1983), Bjørn Stensaker (2006,2000,1998), Gunnar Handal (2006,1996), Brennan & Shah (2000), Evalueringer av kvalitetsreformen (Delrapport 9 og sluttrapport), Kvalitetsreformen (2000-2001), Statusrapport av kvalitetsreformen (2007-2008), Mary Henkel (1998).
Hovedkonklusjoner:
I redgjørelsen og diskusjonen kommer det frem at dagens samfunn krever en helt annen type dokumentasjon på kvaliteten av høyere utdanningsinstitusjoner enn tidligere. Hyppigere dokumentering av denne typen virksomhet er pålagt, som da ofte dokumenteres på grunnlag av evalueringer. Det er i denne sammehengen, slik også evalueringer av kvalitetsreformen tilsier, et større press på utdanningsinstitusjonenes ledelse når det kommer til den helhetlige kvaliteten. Oppgaven får frem at høyere utdanningsinstitusjoner ikke utelukkende styres etter prinsipper fra en styringsmodell alene, men at flere modeller kommer til anvendelse i utformingen av styringsordningene ved institusjonene. Jeg konkluderer i denne oppgaven med at den administrative tilnærmingen på kvalitet er den tydeligste tilnærmingen i kvalitetssikringssystemene til HSH og HiO, selv om det også kan være elementer av de to andre tilnærmingene. Å analysere kvalitetssikringssystemene ved hjelp av de tre tilnærmingene på kvalitet kan legitimeres ved at de tre elementene profesjon, administrasjon og marked er elementer som er med på å kjennetegne høyere utdanningsinstitusjoner i dagens samfunn, men også at det ser ut til at det er en konsensus om dette innenfor feltet jeg har skrevet om. I denne oppgaven har jeg gått ut i fra at den administrative tilnærmingen er en balanse mellom ekstern og intern kvalitet. Den profesjonelle tilnærmingen veier tyngst mot intern kvalitet, den markedsrettede tilnærmingen nærmere den eksterne kvaliteten og den administrative mellom disse to med innspill fra begge kanter. Mine hovedfunn viser at utviklingen av kvalitetssikringssystemene på HiO og HSH veier tungt mot ekstern kvalitet i den forstand at høyskolene ser ut til å ”ansvarligjøre” sin kontrollør ved å legitimere systemene på grunnlag av Nokut, Kunnskapsdepartementet, Studiekvalitetsutvalget og Norgesnettrådet. Det er allikevel svært lite som tilsier at innholdet i kvalitetssikringssystemet ivaretar eksterne hensyn. I forhold til innholdet i kvalitetssikringssystemet som er det viktigste for å belyse mitt problemområde, ser det derimot ut til at de interne hensyn i høyest grad blir ivaretatt. Dette vises ved at det i størst grad er samarbeid internt i institusjonene for å forbedre studiemiljø og læringsmiljø, og i liten grad samarbeid med eksterne aktører for å forbedre relevansen av studieretningene.
Samarbeid mellom fagansatte, administrasjon og arbeidsliv bør slik jeg ser det, forbedres, slik at relevansen i utdanningen i større grad blir vektlagt i kvalitetssikringssystemene. Høyskoleinstitusjonene vil dermed også få en bedre oversikt over hva som er attraktive utdanningsretninger, både for studentene og arbeidslivet. Ved et tettere samarbeid mellom fagansatte, administrasjon og arbeidsliv vil også de fagansatte være oppdatert på hva slags kompetanse samfunnet trenger og vil ha. Samarbeidet bør ha målbare målsettinger som kommer til gode for alle samarbeidspartnere. | nor |