Er det slik at barn ikke forteller? : En studie av barnesamtaler i den kommunale barneverntjenesten

Abstract

I yrket som barnevernkonsulent i den kommunale barneverntjenesten møter en barn som kan ha en svært utfordrende hverdag. Barneverntjenesten har ansvar for å utrede barnets omsorgssituasjon og iverksette tiltak som sikrer barnet en trygg og forutsigbar oppvekst. Det er nedfelt i lovverket at barn har rett til å uttale seg og til å bli hørt i saker som vedrører barnet. Å fortelle om tabubelagte og sårbare temaer kan imidlertid være vanskelig og barnevernkonsulentens sensitivitet ovenfor barnet kan derfor være av avgjørende betydning for om barnet forteller eller ikke. Med ønske om å implementere og prøve ut en samtalemetodikk som la til rette for at barn fortalte fritt og uttømmende, iverksatte Langballe, Gamst, og Jacobsen (2010) prosjektet ”Den vanskelige samtalen” ved en kommunal barneverntjeneste. Min studie tar utgangspunkt i sju transkriberte samtaler fra dette prosjektet, hvor barnas alder er 8 til 12 år. Studien har et fenomenologisk og hermeneutisk utgangspunkt. Gjennom et interaksjonistisk utviklingspsykologisk perspektiv, er barnesamtalene ved hjelp av samtaleanalyse med en lingvistisk/pragmatisk tilnærming analysert i forhold til følgende problemstilling: Hva skjer i kommunikasjonen mellom barnevernkonsulent og barn, når barnet skal fortelle om sensitive temaer? Hvorfor skjer dette og hvilke konsekvenser får det for barnet? Målsetningen med studiet er å belyse, fremskaffe og formidle kunnskap som kan øke barnevernkonsulenters handlingskompetanse i samtaler med barn. Studiens funn viser at barns fortelling avhenger av hvordan barnevernkonsulenten organiserer samtalen. I samtaler som er strukturert og målrettet, der barnet er forberedt på samtaleemnet og barnevernkonsulenten oppmerksom på barnet og uredd for å gå inn i sensitive temaer, er også forutsetningene for at barnet skal fortelle større. Blir samtalen ustrukturert, spørsmålene vage, eller ønsket om å ivareta barnet for stort, står en i fare for å hindre barnet i å utdype sin fortelling.

A professional caseworker in the communal child welfare services meets children who live challenging lives on a daily basis. Child welfare services have the responsibility for assessing the child’s situation and administering any necessary initiative that will ensure a safe and predictable upbringing. By law the child has a right to express him/herself on matters concerning him/her. To speak about prejudicial or painful issues can be difficult for a child, so the child welfare worker’s approach can be of decisive importance to whether the child is willing to talk or not. Langballe, Gamst and Jacobsen (2010) wanted to try out and implement a method of communication that would make it easier for the child to speak freely and openly. So in 2010 they started a project called “The difficult dialog” at a communal child welfare services. My study is based on seven transcribed dialogs from children aged 8 to 12 years in this project. The study is built on a phenomenological and hermeneutic basis and with an interactive developmental psychological perspective. These child dialogs, helped by an analysis of conversation with a linguistic/pragmatic approach, are determined in relation to the following problem: What happens in the communication between the caseworker and child when the child speaks of sensitive information? Why does this happen and what consequenses does this have for the child? The point of the study is to show, provide and convey knowledge that can increase the child welfare worker’s competence in handling dialog with children. The study shows that a child’s story depends on how the child caseworker organizes the dialog. Dialogs that are structured and focused, where the child is informed of the theme for the dialog and where the child caseworker is attentive to the child and unafraid to touch on sensitive topics, is also an indispensable condition for the child to be able to speak unrestrained.