Abstract
Selvmordstanker og selvmordshandlinger hos psykiatriske langtidspasienter er ikke et ukjent problem. Selvmord er også et samfunnsproblem som kan være med på å skape angst hos mange mennesker. Selvmord omhandler liv og død, enten vi møter det som privatperson eller som helsearbeider. Hvordan forholder vi oss til dette? Tør vi å møte det? Eller tenker vi at det likevel aldri kommer til å angå oss. Hva gjør vi hjelpere med dette? Hvordan møter vi pasientene? Hva kan vi som hjelpere gjøre?
God kommunikasjon er sentralt i all menneskelig samhandling. Ved hjelp av kommunikasjon, både verbal og nonverbal, skaper vi relasjon.
Men hvordan kan vi skape relasjon til den selvmordsnære? Kan relasjonen gi håp til den som ønsker å ta sitt eget liv? Det er disse spørsmålene jeg vil prøve å besvare i oppgaven.