Hvilke organisasjonsmessige forhold kan ha betydning for endring i reinnleggelser for villet egenskade i et somatisk sykehus? : En studie av oppfølgingspraksis for pasienter innlagt etter villet egenskade ved medisinsk avdeling Aker Universitetssykehus i perioden 1997 – 2007

Abstract

Den 01.07.1997 ble det, i samarbeid med Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, etablert et behandlingskjedeprosjekt ved Aker universitetssykehus. Et system for tidlig identifisering av alle pasienter som ble innlagt på grunn av villet egenskade ble innført og det ble etablert et forpliktende samarbeid mellom sykehusets medisinske mottaksavdeling, enhet for konsultasjonspsykiatri og psykiatriske sykepleiere i de bydelene sykehuset hadde som opptaksområde. I programmet inngikk at alle pasienter innlagt for villet egenskade skulle bli vurdert av psykiater, annen lege eller enhet for konsultasjonspsykiatri. evt. lege fra akuttpsykiatrisk avdeling på kveld eller i helger. Etter utskrivning fra sykehuset fikk alle pasientene tilbud om rask oppfølging fra psykiatrisk sykepleier i bydelen der han bodde. Vi så at raten for innleggelser varierte nokså mye. Dette gjaldt både for kvinner og menn. Trenden viste imidlertid et fall i reinnleggelser, spesielt fra 2000 til 2002. I april 2004 fikk sykehuset et nytt opptaksområde. Et arbeid med å etablere rutiner for samarbeid med de nye kommunene ble igangsatt umiddelbart. Selv om alle rutiner ble videreført uendret inne på sykehuset, medførte sektorendringen store endringer i hvordan oppfølgingen av villet egenskade–pasienter ble organisert ute. Vi så da en kraftig økning av antall reinnleggelser.

Metode; A) Gjennomgang av dokumenter som beskriver rutiner for det kliniske arbeidet i sykehuset og bydelene, samt avtaledokumenter og dokumentasjon av erfaringer fra Akerprosjektet og B) Innsamling av data fra informanter etter sektorendringen.

Resultater; Vi fant endringer i forhold til forankring av tiltakene, finansiering, antall deltakere ute, metode for selvmordsvurderinger, tilgang til undervisning og veiledning, samhandlingsmønstre på tvers og informasjonsflyt mellom alle impliserte parter.

Oppsummering; En behandlingskjede ser ut til å ha størst effekt med hensyn til reinnleggelser dersom det etableres rutiner for en god informasjonsflyt og at kjeden har stor grad av indre struktur. Det må legges opp til tette samhandlingsrutiner, og samarbeidet må gå på tvers av de forskjellige aktørene. Dette bidrar til at pasienten opplever tjenestene som en helhet. Man må sikre at deltakerne får nødvendig trening, opplæring og veiledning. Kontrakten må være klar og forpliktende, og den må forankres høyt oppe i organisasjonene. For å sikre en funksjonell behandlingskjede må det følge med en finansiering av tiltaket.

On 1 July 1997 a chain of care project was established at the Aker University Hospital, in cooperation with the National Centre for Suicide Research and Prevention, NSSF. A system was implemented for early identification of all patients admitted due to intentional self-harm and a binding collaboration was established between the general hospital emergency ward, the unit for consultation psychiatry and psychiatric nurses in the catchment area of the hospital. The program ensured that all patients admitted for intentional self-harm were to be assessed by a psychiatrist, another doctor, or the unit for consultation psychiatry, if necessary a doctor from the psychiatric emergency ward in the evenings or weekends. Upon discharge from hospital all patients were offered a quick follow-up by the psychiatric nurse in their respective districts. We saw that the rate for admissions varied considerably. This concerned both men and women. However, there was a trend showing a decline in readmissions, especially from 2000 until 2002. In April 2004 the hospital was assigned a new catchment area. Immediately an initiative was taken to establish routines for collaboration with the new municipalities. Even though all routines were unaltered and remained the same in the hospital, the sector change resulted in major changes in how the follow-up of intentional self-harm patients was organized outside the hospital. We witnessed a sharp increase in the number of readmissions.

Methods: A) a review of documents which describe the routines for the clinical work in the hospital and local districts, including documents of agreement and documents of experience from the Aker Project and B) a collection of data from informants after the sector change.

Results: we found changes in relation to the safeguarding of the precautions, funding, number of participants in the catchment area of the hospital, methods of suicide assessments, access to education and guidance, patterns of interaction and flow of information between the parties involved.

Summary: with regard to readmissions a chain of care seems to be the most effective when firm routines for a good flow of information is established and when there is a substantial degree of inner structure in the chain itself. It is necessary to have well-established routines of interaction and there has to be cooperation between the different parties. This contributes to the patient’s experience of the services as an integrated entity. The participants need to receive the necessary training, instruction and guidance. The contract has to be clear and binding and it has to be supported by the higher levels of the organizations. Proper funding of the measures is necessary in order to guarantee a functional chain of care.