Abstract
OPPSUMMERING
Før arbeidet med oppgaven startet hadde vi gjort oss opp en mening om hvem morgendagens eldre var med bakgrunn i erfaringer fra vårt virke som sykepleier og leder i kommunehelsetjenesten. Vi forventet at de ville være annerledes enn dagens, spesielt i forhold til at de ikke uten videre vil akseptere det de får uten å klage. Vi ventet å finne en gruppe som ville kreve mer både i forhold til tjenestens omfang, tilbudets bredde samt ønske om å velge utfører. Vi bestemte oss for å gjennomføre en kvalitativ studie og satte sammen 2 fokusgrupper bestående av menn og kvinner fra 58 76 år. En kvinne var fremdeles yrkesaktiv. Spennet i alder mente vi var positiv i forhold til at den yngste ville gi uttrykk for andre meninger og krav enn den eldste i gruppen kanskje ville gjøre. I tillegg hadde vi en pilotgruppe bestående av kvinner i aldersgruppen 40 52 år hvor alle var yrkesaktive. Ingen i gruppene hadde egne erfaringer fra kontakt med omsorgsapparatet. Svakheten ved å velge kvalitativ metode er at meningene som kommer frem sannsynligvis er påvirket av eksempelvis oppvekst, religion, politisk overbevisning og tidligere erfaring. Meningene blir subjektive og kan ikke tolkes som representativ for hele befolkningen. Vi mente likevel at det ville komme frem enkelte krav/meninger som ville være lik sett ut fra menneskets behov for grunnleggende omsorg.
Vi startet møtene med å be deltakerne tenke seg frem i tid; dersom de skulle få et hjelpebehov, hva ville være det aller viktigste for dem. Alle trakk frem at hjelpen måtte være tilgjengelig når de trengte den. Dette tror vi er et opplagt krav fra alle som blir hjelpetrengende uavhengig hvilken generasjon man tilhører. Kommer vi opp i problemer så ønsker vi hjelp til å løse dem. Det som imidlertid ble poengtert og som kanskje dagens eldre er mer tålmodige i forhold til, var at hjelpen skulle komme umiddelbart. De ønsket seg en type nødtelefon som vi tolket skulle nesten være betjent 24/7. En slik telefon ville iverksette tjenesten og hjelpen ville være på vei. Dette utløser et spørsmål i forhold til den politiske planleggingen av morgendagens tjeneste vil vi være i stand til å betjene en slik tjeneste sett ut fra dagens omfang av helsearbeidere. Det er ennå et spørsmål om hvor vi skal hente de ekstra hendene vi trenger når eldrebølgen er over oss.
Med bakgrunn i dagens samfunn hvor vi er vant til å benytte oss av mange typer velværetilbud, reiser mye, går på kino og i teater og inntar mat og drikke utenfor hjemmet, var det viktig å få svar på om morgendagens eldre ser på dette som aktiviteter de ønsket å fortsette med. Her følte vi at deltakerne ble litt usikre i forhold til å gi uttrykk for sine ønsker. Selv de yngste deltakerne, pilotgruppen, ga ikke umiddelbart uttrykk for behov av denne type tjenester. Hjelp som førte til at de kunne bli boende hjemme; hagearbeid, oppvarming, husarbeid etc. samt personlig hygiene og hjelp til matlaging/handling ble trukket frem som viktigst. Erfaring forteller oss at dette er sammenfallende med dagens eldre, noe som overrasket oss da det var her vi hadde ventet å finne den største forskjellen. Vi tillot oss å ymte litt om dette da spørsmålet var utdebattert, og da kom flere med ønsker i forhold til behov utover de grunnleggende, men de ga samtidig uttrykk for at dette bare var ønsker ikke krav. Dette skjedde også i pilotgruppen. Vi må derfor spørre oss om det er de som er yngre enn dagens 40+ som vil være den store kravgenerasjonen. Våre funn på dette området kan tyde på at morgendagens eldre er lik dagens eldre i krav, forskjellen er at de kanskje blir mer utålmodige enn dagens.
Med hensyn til tjenesteutførelsen ga alle uttrykk for at det var viktig med få hjelpepersoner. Det ble uttrykt oppgitthet over å måtte forholde seg til mange, forklare om og om igjen de samme tingene. Dette er jo også i dag en av de største utfordringene i det offentlige hjelpeapparatet og kanskje en utfordring en ikke helt kommer utenom. Ikke minst siden hjelpen ytes 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. I tillegg til av vi trenger mange deltidsansatte fremfor få heltidsansatte for å kunne ha tilstrekkelig med hjelpere til å dekke alle helger. Sykdomsfraværet i omsorgssektoren er tradisjonelt ganske høyt, noe som fører til at ekstravakter blir innkalt nesten daglig og dette er ikke bestandig de samme. Våre deltakere ønsket å etablere et forhold til noen få hjelpere, noe de mente ville gi større trygghet og forutsigbarhet. Dette betyr å etablere et primærsystem, noe som har vist seg vanskelig på grunn av ovenfor nevnte årsaker som døgndrift og høy sykdomsfrekvens. Politisk satses det på dette for fremtiden og det ser vi på som veldig positiv. Problemet som dukker opp er igjen hvordan vi skal skaffe de ekstra hendene. Vi tok også opp i gruppene selve personen som skulle bistå i hjelpen ville det være viktig med eksempelvis etnisitet, kjønn, religion. Her ga alle uttrykk for at det ikke spilte noen rolle hvem som kom, være seg norsk eller annen etnisitet. Det som betydde noe var gjensidig forståelse mellom hjelper og hjelpetrengende. Det eneste negative som ble trukket frem var vanskeligheter som kunne oppstå i forhold til språk, spesielt dersom den hjelpetrengende hadde dårlig hørsel. Det positive her var at det heller ikke her ble skilt på nasjonalitet, det kunne være like vanskelig å skjønne en norsk dialekt.
Flere og flere kommuner innfører brukervalgsordning med et antall private tilbydere i tillegg til kommunen. Vi ønsket svar på om dette ville være positivt å innføre i deres kommune. Ville de se på dette som ønskelig i forhold til å oppnå flere valgmuligheter i tjenesteutførelsen. Dette ble et vanskelig spørsmål å forholde seg til. Ingen kunne se for seg at private aktører skulle virke i deres kommune. Dette mente de var kommunens oppgave. Å levere omsorgstjenester skulle og burde være et offentlig anliggende. Dette kom også overraskende på oss. For pilotgruppen var ikke dette et viktig spørsmål offentlig eller privat spilte mindre rolle, men valgmuligheten skulle være der. I Oslo ble brukervalg innført for alle bydeler i 2006. Mottakere av bistand fra private leverandører er stort sett fornøyd, men fremdeles er det bare i underkant av 20 % som har valgt bort kommunen (19). Dette kan tyde på at også morgendagens eldre er mer vant til og ønsker at akkurat denne type tjeneste skal komme fra det offentlige apparat. Dette strider i mot Stortingsmelding nr 25 som skisserer en like stor om ikke større innsats fra pårørende og frivillige.
Det ble en livlig diskusjon da spørsmålet om hvilken type tjenester det ville være greit å betale for kom opp. Positiv reaksjon for tjenester som det også i dag betales for, eksempelvis fotpleie og frisør samt de tjenester som kommer inn under Lov om sosial tjenester (LOST) der betalingen er differensiert etter inntekt. Reaksjonen var imidlertid negativ da eventuell betaling for utførte sykepleietjenester ble nevnt. De konstaterte at dette var gratis på sykehus og burde være gratis i hjemmet! Dersom de ikke fikk det de hadde krav på og behov for, ville de lage bråk! Dette ble uttalt lattermildt og hadde mer karakter av spøk enn alvor.
Som en kuriositet på slutten spurte vi om deres syn på å ta i bruk teknologi som en del av hjemmehjelps-/sykepleietjenesten. Vi nevnte ingen eksakt type teknologi og de kom selv inn på mulighet for robot i hjemmet. Dette vakte mye latter rundt bordet og var nok en for fremmed tanke. De mente bestemt at når en ble gammel så var det mennesker som betydde noe, det var mennesker en måtte ha rundt seg. Her kunne vi vært mer spesifikk i forhold til teknologien og ledet samtalen inn på eksempelvis SMART-hus teknologi som er i rivende utvikling. Her kan det nevnes vektkontroll i seng; det slås alarm på natten dersom en person har vært ute av sengen for lenge. Lyslister i gulv for å lede til toalett etc. Dette vil kanskje ha vært av større interesse, spesielt siden det er snakk om sikkerhetstiltak for eldre.
KONKLUSJON
Morgendagens eldre, slik vi har lært dem å kjenne i løpet av denne undersøkelsen, er kanskje ikke så forskjellig fra dagens eldre som vi i utgangspunktet trodde. De vi møtte uttrykte ønske om å bli sett og hørt, tatt med på råd og ha en større innflytelse i forhold til seg selv og sitt, noe som er i tråd med de politiske føringer som er lagt for de neste årene. Vi har også opplevd en generasjon som er redd for alderdommen. Redd for å bli usynlig i et kaldt samfunn. De mener eldre i dag ikke blir nok ivaretatt og er redd for at det vil bli verre for senere generasjoner. De har sett og opplevd en negativ endring i samfunnet fra de selv vokste opp og frem mot i dag.
Annerledes og større krav til tjenesten fant vi ikke. Det vi derimot opplevde var en generasjon som mer utålmodig enn dagens eldre. De krever en umiddelbar reaksjon på sitt hjelpebehov, det vil si å etablere en hjelpetjeneste i alarmberedskap. Dette er det ikke tatt høyde for i offentlig planlegging, og bør kanskje være en tankevekker.
Tanken på private firmaer var fremmed og de ønsket at det offentlige skulle ha det samme ansvaret som de har i dag. Hvor hjelper kom fra spilte mindre rolle så lenge de følte seg i varetatt og hjelper/mottaker forsto hverandre.
Resultatet av denne undersøkelsen er for oss nyttig og har gitt svar på en del spørsmål det er viktig å ta stilling til i nærmeste fremtid. Det som er mindre positivt er bruk av kvalitativ metode som kanskje ikke er representativ for resten av befolkningen. Vi ser vi kunne vært bedre i det å stille oppfølgende spørsmål som kanskje ville gitt oss andre eller bedre svar, men føler likevel at vi har fått en noenlunde oppfatning av hva som er morgendagens eldre og hvilke krav de vil stille til hjelpeapparatet.