Hvorfor ble ikke kostnadskontrollen bedre etter sykehusreformen, og hva kan staten gjøre nå?

Abstract

Et sentralt mål med den statlige overtakelsen og foretaksorganiseringen av sykehusene fra januar 2002, var å oppnå bedre kostnadskontroll (Ot.prp.nr.66 2000-2001; Tønne 2000; Tønne 2001a; Tønne 2001b; Dagsavisen 2001a). Spillet om tilleggsbevilgninger skulle avvikles gjennom samling av finansieringsansvaret og det overordnede tjenesteansvaret hos én eier, kombinert med foretaksorganisering og ansvarliggjøring av institusjonene. ”Eierskapet går fra de 19 til den ene. Dette er viktig fordi vi klargjør ansvarsforhold og stopper svarteperspillet mellom forvaltningsnivåene” (Tønne 2001a). Kostnadskontrollen har imidlertid ikke blitt bedre fire år etter reformen (BUS 2006; Hagen & Kaarbøe 2006; Tjerbo & Hagen 2005). Formålet med denne artikkelen er å anvende en enkel spillteori om truslers effektivitet (Hovi 1998) som en innfallsvinkel til å diskutere hvorfor underskudd oppstår og tilleggsbevilgninger bevilges, og hvordan staten kan oppnå bedre kostnadskontroll i sykehussektoren. Artikkelen er diskuterende når det gjelder forklaringer på underskudd og tilleggsbevilgninger, og ikke hypotesetestende. Den er også diskuterende i den normative delen, der ulike virkemidler staten kan ta i bruk for å oppnå bedre kostnadskontroll, presenteres.