Blodbankorganisering i Oslo-området : En komparativ studie av blodbankorganisering i Skåne, København-regionen og Oslo-området med vurdering av organisasjonsmodeller for Oslo-området

Abstract

Bakgrunn og problemstilling: Siden den første blodbanken ble etablert i 1949 ved Ullevål sykehus, har alle norske blodbanker vært organisert som en integrert del av sykehusene. Dette systemet sørget for at hvert sykehus ble selvforsynt med blodprodukter. Den medisinske utviklingen har ført til behandling av tilstander som krever mer blod og flere spesialiserte produkter enn tidligere. Traumekirurgi, transplantasjonskirurgi, kreft og hematologiske sykdommer blir ofte behandlet mer intensivt enn før med større mulighet for overlevelse. Slik høyspesialisert behandling er sentralisert til Oslo som dermed har fått en uforholdsmessig stor belastning med å skaffe nok blodprodukter. På tross av god utnyttelse av egen befolkning, klarer Blodbanken i Oslo (BiO) i dag bare å forsyne 80 % av eget behov mens blodbankene omkring Oslo enten er selvforsynt, bidrar til å forsyne OUS eller har ledig kapasitet som ikke bidrar til å avhjelpe behovet i Oslo. Omkringliggende blodbanker fører til at BiO ikke kan utvide sitt område for verving av blodgivere som i andre land og Norge for øvrig. Ubalansen i Oslo er derfor av strukturell art, og tiden er moden for å tenke nytt slik at situasjonen i og omkring Oslo kan vurderes mer helhetlig. Studien sammenligner blodbankorganiseringen i Finland, Nederland, Skåne og København for å identifisere en aktuell organisasjonsmodell for Oslo. Andre deler av Helse Sør-Øst og resten av Norge har ikke samme utfordringer som Oslo og er derfor ikke inkludert.

Metode: Ledere eller sentrale personer for blodbankene i Finland, Nederland, Skåne og København-regionen ble forespurt om organisasjonsmodeller og sentrale driftsdata for blodbankvirksomheten. Hovedfokus var på Skåne og København-regionen. Geografiske og demografiske data ble innhentet fra offentlige eller andre internettsider med pålitelig innhold. Dataene ble sammenholdt for å få et bilde av flateareal, avstander, befolkning, antall blodgivere, kapasitetsutnyttelse, antall tappinger, forbruket av ulike blodprodukter, antall ansatte fordelt på yrkesgrupper og enkle økonomidata. Geografisk og demografisk fordeling av slike parametre ble satt i sammenheng for å identifisere skjevheter og ulikheter i belastning mellom blodbankene i Oslo. Organisasjonsmodellene i komparentlandene ble deretter brukt som sammenligningsgrunnlag for å identifisere alternative modeller for Oslo med tanke på anbefaling av en modell.

Resultater: Samlet er blodbankene i og omkring Oslo sammenlignbare med blodbankene i Skåne og København-regionen når det gjelder størrelsen på blodbankvirksomheten samt geografiske og demografiske forhold. I Oslo-området er det en underdekning av forsyningen til Oslo mens blodbankene omkring er selvforsynt. Oslo universitetssykehus har et forbruksnivå og profil som passer for høyspesialiserte sykehus på linje med tilsvarende sykehus i Skåne og København. Organiseringen av blodbankvirksomheten i Skåne og København er derimot forskjellige seg i mellom og ift Oslo. I Skåne er blodbanken organisert sammen med andre laboratoriefag som et eget foretak utenom sykehusene. I København-regionen er blodbankene integrert i sykehusene men sentralstyrt i en nettverksmodell med Rigshospitalet som overhode. Finland har en landsdekkende blodbank knyttet til Røde Kors mens Nederland har en nasjonal blodbank som er uavhengig av sykehusene men med gode forbindelse til disse.

Konklusjon: Blodbankvirksomheten i Oslo-området er ikke koordinert, og dette fører til geografisk ubalanse ift produksjon, forbruk og kapasitetsutnyttelse. Skåne og København-regionen har samkjørt blodbankene organisatorisk og koordinerer virksomheten på overordnet plan for å hindre slike skjevheter. En enhetlig strukturløsning med en felles sykehusuavhengig integrert områdeblodbank for hele Oslo-området bør vurderes.