"Profesjonalisme versus amatørisme" : En studie av den senralpolitiske styringen med de regionale helseforetakne i perioden 2002-2012.

Abstract

I 2002 overtok staten eieransvaret for alle sykehus og virksomheter innenfor spesialisthelsetjenesten. De fleste av disse hadde fra 1969 vært i fylkeskommunalt eie, og de hadde vært organisert som forvaltningsorganer. Ved den statlige overtakelsen ble det opprettet en foretaksstruktur med fem regionale helseforetak med tilsvarende organisering av sykehusene innenfor regionen. Staten ble gjennomgående eier av foretakene med fullt økonomisk ansvar, og den ble stående som garantist mot konkurs og salg av eierandeler.

Denne såkalte helseforetaksreformen er den hittil mest omfattende statlige forvaltningsreformen som har funnet sted. Reformen bygger i stor grad på nyliberalistiske tanker om fristillelse og privatisering, og den føyer seg dermed inn rekken av reformer modellert ut fra en forvaltningspolitisk bevegelse kalt New Public Management. I hovedtrekk dreier denne fristillingen seg om å profesjonalisere ledelsen og la markedskreftene bli premissgivende i drifts- og investeringsspørsmål. På denne måten blir den statlige styringen begrenset. Staten skal sørge for økonomiske bevilgninger og konsentrere seg om overordnede og strategiske styringsspørsmål.

Forut for den statlige sykehusovertakelsen hadde helsesektoren bak seg en lang historie med økende spesialisering, kostnadsvekst og voksende ventelister. Etter hvert hadde det også blitt registret store forskjeller i både tjenestetilbud og – kvalitet. Målsetningen om likeverdige og tilgjengelige tjenester var ikke godt nok oppfylt, og det presset seg frem et behov for effektiviseringstiltak i form av større grad av standardisering av tjenestene og funksjonsfordeling mellom sykehusene. For å oppnå dette, ble det viktig å gi autonomi og legitimitet til de regionale helseforetak, slik at de på en best mulig måte kunne realisere de overordnede helsepolitiske målsetningene.

Ut fra de intensjonene som lå til grunn for helseforetaksreformen, var det rimelig å anta at det med tiden ville skje en endring i den statlige rolleutøvelsen og legpolitiske detaljstyringen av helsevesenet. Imidlertid har det vist seg at den sentralpolitiske styringen med de regionale helseforetakene gradvis har tiltatt, og utviklingen avdekker med dette en repolitiseringstrend innenfor den helsepolitiske sektoren. Parallelt med dette har også målstyringspolitikken befestet sin posisjon i løpet av perioden. Dette siste utviklingstrekket er for så vidt i tråd med intensjonene i reformen. «Mål- og resultatstyring» utgjør en viktig del av reformens arkitektur, og driver styringen i retning av bedriftsøkonomiske prinsipper og ideen om det profesjonaliserte styresettet. Imidlertid har de stadige legpolitiske gjennombruddene bidratt til å forstyrre og forsinke den politiske abdikasjonen og hindret effektiviseringspolitikken som sådan. Dette synliggjør diskrepansen mellom reformens teoretiske modell og den faktiske utviklingen gjennom de siste årene.

Foreløpig er det lite som tyder på at dragkampen og spenningen mellom «profesjonalismen» og «amatørismen» vil avta. Hvordan, og i hvilken grad, dette påvirker de fremtidige mulighetene for å opprettholde tilgjengelighetspolitikken og «gratistjenestene» innen helseområdet, er det imidlertid vanskelig å si noe om.