| dc.description.abstract | Bakgrunn
Praksiskonsulentordningen (PKO) er forankret i en avtale mellom De regionale helseforetakene og Legeforeningen fra 2005, hvor et nettverk av fastleger, praksiskonsulentene, fungerer i små konsulentstillinger ved sykehus, for å bedre samhandling mellom fastleger, øvrig primærhelsetjeneste og sykehus. Målsettingen med ordningen er å skape helhetlige og godt koordinerte pasientforløp innenfor enkeltnivåer og mellom første - og andrelinjen. Ordningen skal bidra til å bedre arbeids- og ansvarsfordeling når flere parter har behandlingsansvar, samtidig eller i faser av forløpet. Praksiskonsulentordningen er et virkemiddel for å forbedre kvalitet av behandling, logistikk og prioritering, minske variasjoner i praksis og redusere overforbruk av helsetjenester.
Formål
Jeg ønsket å se nærmere på denne frivillige ordningen. Undersøkelsens hensikt er å fremskaffe ny kunnskap om hvordan praksiskonsulenter opplever praksiskonsulentordningen. Prosjektet tar for seg hvilke arbeidsformer som benyttes, hvilke erfaringer som er gjort i ordningen, og hvilke refleksjoner praksiskonsulentene har omkring eventuelle behov for endringer og forandringer i praksiskonsulentordningen.
Materiale og metode
Jeg gjennomførte en kvalitativ studie basert på dybdeintervju av fire praksiskonsulenter tilsatt ved samme helseforetak. Informantene representerer et strategisk utvalg. To av informantene er knyttet til det største sykehuset i sykehusområdet, og to er knyttet til det nest største sykehuset. Jeg hadde ingen informanter fra det minste sykehuset.
Resultater
Analyseresultatene av materialet er drøftet opp mot teorigrunnlaget og viser at praksiskonsulentordningen har en utfordring i møte mellom to ulike typer organisasjoner. I følge Mintzberg har sykehuset, spesialisthelsetjenesten, implikasjonene på en profesjonell organisasjon, mens fastlegenes legepraksis, ”småskalavirksomhet” ligner en entreprenørorganisasjon. Fastlegene som er ansatt i praksiskonsulentordningen har med seg sin entreprenørholdning, enkle beslutningslinjer og raske prosesser, inn i møte med det store prosessbaserte og byråkratiske sykehussystemet. I dette møtet, ses det på som en mulighet, og som viktig, at man i ordningen knytter personlige kontakter. Gjennom nettverksbygging utveksles informasjon og mulighet for å kunne påvirke systemet nedenifra. Det satses på å gjøre disse møteplassene mer kjent, og funksjonelle som viktige arenaer for fastlegers og sykehuslegers samhandling om forbedrede pasientforløp, inn og ut av sykehus.
Konklusjon
Det er en organisasjonskollisjon mellom allmennhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Når to systemer er forskjellige, er de ikke øyeblikkelig kompatible. ”Språket” må oversettes begge veier, men det oppstår språkforvirring. Praksiskonsulentordningen kan være et nyttig ”oversettingsprogram”, om samhandling i praksis, i praksis.
Implementeringsutfordringer på systemnivå er sterkt fremtredende i materialet. Lang saksbehandling, multippel involvering og ulike sykehuslokasjoner vanskeliggjør operasjonaliseringen av samhandlingen. En viktig rolle for praksiskonsulentene blir derfor å skape arenaer for felles deltagelse og informasjonsformidling mellom allmennhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, der klinikere møter klinikere. Denne brobyggerholdningen og samhandlingsoppgaven utøves på faglig utviklende, tillitskapende og sosialiserende møteplasser. | nor |