Omfang og kvalitet på strategiske planer ved norske sykehus : En deskriptiv analyse i et internasjonalt perspektiv

Abstract

Sykehus er blant landets største høyteknologiske kunnskapsbedrifter. I slike institusjoner er humankapitalen , og organisasjonens evne til å nyttiggjøre seg denne, blant de viktigste driverne for økt produktivitet gjennom bedret verdiskapning. Dette er nødvendigvis et langsiktig arbeid, som forutsetter omforente målsetninger, og planer for å nå disse målsetningene. Strategiske planer av god kvalitet er sentrale verktøy for å utvikle kunnskapsorganisasjoner. Innledningsvis settes tematikken ”strategisk planlegging i sykehus” i en større økonomisk og organisatorisk kontekst, og de viktigste hypotesene for det empiriske arbeidet presenteres. I neste kapittel argumenteres det for at endringstempoet i sykehus vil tilta, de viktigste driverne for endring påpekes, samt behovet for en aktiv strategi for å håndtere og vokse med utviklingen, heller enn å prøve å motsette seg endring. Strategisk planlegging, som et trinn i et organisasjonsutviklingskontinuum, beskrives i et internasjonalt og tverrsektorielt perspektiv, fra basal finansiell planlegging til lærende organisasjoner. Verdien av, og dermed motivet for, strategisk planlegging diskuteres. En 20 år gammel dypere analyse fra Storbritannia (NHS), som fortsatt framstår som relevant for oss, presenteres. Den empiriske delen av oppgaven søker å ”ta tempen” på status ved norske sykehus, og tar utgangspunkt i en undersøkelse utført av Riksrevisjonen om økonomistyringsprosesser ved sykehusene. Gjennomgangen av strategi- og langtidsplaner viser at planene i liten grad er egnet verken som ledelses- eller organisasjonsutviklingsverktøy, da de alt overveiende mangler fundamentale komponenter. De framstår som produkter av ”pålagte botsøvelser”. I forløpet av dette funnet påpekes ytterligere spørsmålstillinger som med fordel kan adresseres videre. Siste kapittel i oppgaven søker å sammenfatte internasjonale erfaringer som kan bidra til raskere å sette retning og fremdrift. Dette omfatter målsetningene med prosessene, hvordan strategiprosesser kan gjennomføres, hvem som bør være involvert, rollefordeling mellom toppledelse, stab og linje, samt særlige kompetansebehov for å gjennomføre vellykkede prosesser. Deretter påpekes organisasjonskulturutfordringer, og hvordan strategiprosesser kan interagere med disse, herunder hvordan man kan styrke lederkaderen ved sykehusene. Avslutningsvis reises spørsmål om det foreligger strukturelle begrensninger for å lykkes med å innføre moderne organisasjonsutviklings-verktøy av denne art i sykehusene.