Enhetlig ledelse i spesialisthelsetjenesten - Flere veier til Rom : En studie av myndighetenes intensjoner og institusjoners praksis

Abstract

Bakgrunn: Innføring av reformen Enhetlig ledelse i sykehus (jvf. Spesialisthelsetjenestelovens § 3-9) med en ansvarlig leder på hvert nivå i sykehus ble innført samtidig med andre viktige reformer og elementer i styringen og organiseringen av sykehus, og må derfor ses i sammenheng med disse. Denne studien undersøker myndighetenes intensjoner med innføring av reformen i 2001, og utforsker dernest om våre respektive sykehus 10 år senere har organisert seg i overensstemmelse med myndighetenes intensjoner.

Formål: Å undersøke det historiske bakteppe for reformen i lyset av anerkjent ledelses-, organisasjons- og profesjonsteori som grunnlag for å forstå intensjonene bak innføring av reformen. Og dernest utforske om våre respektive arbeidsplasser har organisert seg i samsvar med intensjonene.

Metode: Studien anvender kvalitativ metodikk og metodetriangulering. Vi har først foretatt kildegranskning for å få klarhet i myndighetenes intensjoner og siden nøkkelpersonintervju med henblikk på å vurdere helseforetakenes organisering opp mot myndighetenes intensjoner. Resultater: Studien viser at innføringen av reformen Enhetlig ledelse i sykehus var et ledd i en ønsket omstillingsprosess i helsetjenesten. Basert på en forståelse av at kostnadsbyrden i helsetjenesten utgjorde en trussel mot den samfunnsøkonomiske bæreevnen, ønsket myndighetene å oppnå styringskontroll ved bruk av liberalistisk inspirerte virkemidler i henhold til New Public Management (NPM) strategier - med styring ved hjelp av profesjonsnøytral generell ledelse, resultatmål og markedsøkonomiske insentiver. Studien viser også at våre respektive sykehus på tross av ulike organisasjonsmodeller har innført prinsippet om Enhetlig ledelse. I organiseringene kan det likevel observeres både uklare ledelsesmessige myndighets- og ansvarsforhold.

Konklusjon: Vi konkluderer at innføringen av reformen Enhetlig ledelse i sykehus var et ledd i en ønsket omstillingsprosess i helsetjenesten basert på NPM strategier. Da NPM ikke utgjør en konsistent og koherent teori og myndighetene samtidig må ta hensyn til etablerte institusjonskulturer og profesjonsinteresser, viser strategien seg å bli inkonsistent og uklar. Dette betyr på den ene side at reformen kan bli vanskelig å innføre i praksis, på den annen side gir den åpning for flere måter å organisere sykehusene på.

Vi spør oss om myndighetenes NPM strategi understøtter medikaliseringen i samfunnet og derved er medvirkende til en utvikling i retning av å gjøre helse til en vare og pasienten til en kunde?