| dc.description.abstract | Bakgrunn: Å unngå pasientskade som følge av diagnostisering eller behandling, å praktisere pasientsikkerhet, er en av kvalitetsdimensjonene definert i Helsedirektoratets kvalitetsstrategi, i likhet med internasjonale rammeverk. Enkeltstudier viser en sammenheng mellom pasientsikkerhet og pasientsikkerhetskultur, men forskning har vært preget av lokale tilnærminger, hvilket har gjort meta-analyser vanskelig. Å måle pasientsikkerhetskultur og å kunne sette kulturen i sammenheng med reelle uønskede hendelser er komplisert. Det er usikkerhet knyttet til målemetoder for pasientsikkerhetskultur, og grunnet sviktende rapportering, er omfanget av uønskede hendelser ofte i mindre grad målbart. Dette til tross for at man etter norsk lov er pliktig til å melde alvorlige uønskede hendelser. I min oppgave har jeg undersøkt pasientsikkerhetskultur og meldefrekvens og sammenhengen mellom pasientsikkerhetskultur og meldefrekvens. For å undersøke pasientsikkerhetskultur, meldefrekvens og sammenhengen mellom disse to faktorene, har jeg benyttet et område innen norsk helsevesen der man har en vel etablert meldeording; norske blodbanker og hemovigilanssystemet. Metode: Som instrument for å måle pasientsikkerhetskulturen har jeg benyttet et validert spørreskjema; ”The safety Attitudes Questionnaire” (SAQ), kortformen, norsk versjon. Spørreskjemaet er henvendt til ansatte ved norske blodbanker, i alt 49 blodbanker. Innsamlede data fra undersøkelsen er behandlet i statistikkprogram. Tallmateriale fra Hemovigilans for årene 2008 og 2009, meldt av norske blodbanker, er inndelt i tre kategorier; transfusjonsreaksjoner, tappekomplikasjoner og hendelse, dvs. andre uønskede hendelser/nesten-hendelser. Det er benyttet rater for å fremstille meldefrekvensen for tre nevnte meldekategoriene for hver enkelt blodbank. Ratene er registrert i statistikkprogram og det er utført korrelasjonsanalyser med resultatene fra kulturundersøkelsen. Resultater: Jeg mottok 237 besvarelser på spørreundersøkelsen. Jevnt over indikerer undersøkelsen en god pasientsikkerhetskultur i norske blodbanker, men med store ulikheter mellom målt best og målt dårligst. Snittscoren er høyere enn snittet målt ved et norsk sykehus og høyere enn ”benchmarking”scoren. (”Benchmarking”scoren er beregnet ut fra en stor undersøkelse gjennomført i helsevesenet i USA, Storbritannia og New Zealand (John B. Sexton et al.).) Kulturdimensjonen jobbtilfredshet får høyest score i undersøkelsen. Ledere synes å ha en mer positiv pasientsikkerhetsoppfatning enn øvrig personale. Det er store forskjeller i meldefrekvensen i norske blodbanker. Noen blodbanker melder svært lite, og en blodbank har ikke meldt hendelser i løpet av toårsperioden. Transfusjonsreaksjoner er hyppigst meldt, dernest tappekomplikasjoner, lavest meldefrekvens har hendelser. Undersøkelsen viser signifikante omvendte korrelasjoner mellom pasientsikkerhetskultur og meldefrekvensen for transfusjonsreaksjoner. Jeg finner ingen korrelasjon mellom pasientsikkerhetskultur og meldefrekvensen for tappekomplikasjoner eller mellom pasientsikkerhetskultur og meldefrekvensen for hendelser. Unntak: Blodbanker som melder mer enn 300 transfusjonsreaksjoner per 100.000 transfusjon. I denne gruppen er det omvendt korrelasjon mellom meldefrekvens og arbeidsforhold. Blodbanker som melder mange transfusjonsreaksjoner (> 300 per 100.000 transfusjon) melder også hyppigere tappekomplikasjoner og andre hendelser enn de deltakende blodbankene totalt. Akkrediterte og/eller ISO-sertifiserte blodbanker har en bedre pasientsikkerhetskultur enn gjennomsnittet for alle blodbankene i kulturundersøkelsen, og dette bekreftes ved korrelasjonsanalyse. Konklusjon: Spørreundersøkelsen indikerer at pasientsikkerhetskulturen ved norske blodbanker er god, men med unntak. Meldefrekvensen er svært variabel. Av de tre anvendte meldekategoriene meldes transfusjonsreaksjoner hyppigst og hendelser mest sjelden. Transfusjonsreaksjoner meldes til blodbankene fra eksterne kilder, og blodbankene er forpliktet til å melde videre til Hemovigilans. At transfusjonsreaksjonene meldes fra eksterne kilder, setter denne kategorien i en særstilling og gjør at den kan betraktes som et ”sant” mål for uønskede hendelser. Den omvendte korrelasjonen mellom pasientsikkerhetskultur og transfusjonsreaksjoner, uttrykker dermed at en god pasientsikkerhetskultur gir færre transfusjonsreaksjoner. Det er en positiv relasjon mellom akkreditering og/eller ISO-sertifisering og en god pasientsikkerhetskultur. Blodbankene som har den beste pasientsikkerhetskulturen gjør mindre feil, og undersøkelsen underbygger derved en antatt teori om at en god pasientsikkerhetskultur gir bedre pasientsikkerhet. Allikevel antar jeg at null meldte hendelser ikke indikerer en god pasientsikkerhetskultur. Til tross for sikkerhetssystemer, kan trolig ikke uønskede hendelser elimineres i et komplisert system med mye uforutsigbarhet. En institusjon som ikke melder uønskede hendelser mangler trolig åpenhet, som er et aspekt av pasientsikkerhetskultur. Blodbankene og sammenhengen mellom kultur og meldte hendelser vil trolig kunne fungere som en generisk modell, om man benytter meldefrekvensen av de synlige uønskede hendelsene som pasientskader. | nor |