Abstract
Sammendrag
BAKGRUNN: Kvalitetsindikatorer er definert som et indirekte mål på kvalitet innen et område og sier noe om kvaliteten på det feltet som måles. Kvalitetsindikatorer brukes i økende grad både av politikere og fagfolk som et verktøy til styring av kostnader, informasjon om produksjon av tjenester og til vurdering av kvalitet på helsetjenester. Dette har gjort det nødvendig å lage et rammeverk rundt utvikling av kvalitetsindikatorer. I 2008 kom det en rapport om metodeutvikling for kvalitetsindikatorer og etter oppdrag fra Helsedirektoratet har Kunnskapssenteret nå i 2010 kommet med et forslag til rammeverk for et revidert kvalitetsindikatorsystem.
METODE: I denne oppgaven vurderer jeg om fem kvalitetsindikatorer for brystkreftbehandling utvalgt fra standardrapporten for Norsk Bryst Cancer Register (NBCR), følger kriteriene fra Kunnskapssenteret for utvelgelse av kvalitetsindikatorer for spesialisthelsetjenesten. De fem kvalitetsindikatorene er innenfor områdene diagnostikk, ventetid og behandling. Kvalitetsindikatorene vurderes også i forhold til evidensgrunnlag gitt i nasjonale retningslinjer.
Jeg diskuterer også kvalitetsmål som er satt for disse fem indikatorene. Data fra et utvalg av brystkreftpasienter som fikk behandling ved Ullevål sykehus i 2007 er brukt som test for å se om pasientene fikk behandling etter kvalitetsmålene. Hvilken nytteverdi nasjonale kvalitetsindikatorer for brystkreft kan ha for prioriterte målgrupper som politikere, helseforvaltning, ledelse, pasienter, helsepersonell og allmennheten diskuteres til slutt i oppgaven.
RESULTATER: De fem kvalitetsindikatorene som jeg har vurdert følger stor sett Kunnskapssenterets krav til kvalitetsindikatorer. To av kvalitetsmålene satt av NBCR (ventetid og antall lymfeknuter i axilletoalette), vurderer jeg som for defensive. Resultatene fra Ullevål Sykehus viser at pasientene i stor grad får behandling i forhold til valgte kvalitetsmål.
OPPSUMMERING: De valgte kvalitetsindikatorene for brystkreft vil gi mest nytteverdi til fagmiljøene i forhold til om institusjonene holder faglig standard, som igjen kan føre til kvalitetshevende tiltak. Dette vil på sikt kunne resultere i bedre behandlingsresultater for pasientene.