Innføring av ny retningslinje for behandling av akillesseneruptur ved ortopedisk avdeling, Oslo Universitetssykehus Aker.

Abstract

Bakgrunn: Akillesseneruptur har en insidens på ca 17 per 100.000 innbyggere i Norge. Akillesseneruptur kan enten behandles kirurgisk med sutur av senen eller konservativt med gips. Ved Oslo Universitetssykehus Aker (OUA) behandles paienter med akutt akillesseneruptur konservativt, mens kirurgi er førstevalg ved byens øvrige sykehus. Vi ønsket med denne oppgaven å studere kunnskapsgrunnlaget for hvilken av behandlingsformene som er best. Ettersom praksis er ulik ved OUA og de øvrige sykehusene, ønsket vi med dette å avdekke et kvalitetsforbedringspotensiale der praksis strider mot tilgjengelig evidensbasert litteratur.

Kunnskapsgrunnlag: Vi har brukt en eksplisitt søkestrategi etter PICO-modellen. Vi valgte å søke etter informasjon i Medline, Cochrane, PubMed og uptodate.com. Det ble lagt mest vekt på systematiske oversikter og metaanalyser. Litteraturen konkluderer med at kirurgisk intervensjon etter akutt akillesseneruptur er fordelaktig i forhold til konservativ behandling hva angår reruptur. Kirurgisk intervensjon gir imidlertid en signifikant økt risiko for infeksjoner.

Tiltak: På bakgrunn av det evidensbaserte kunnskapsgrunnlaget har vi konkludert med at operativ behandling er bedre enn konservativ behandling med hensyn til reruptur. Derfor har vi valgt å innføre operativ behandling av akillesseneruptur. Kontraindikasjoner mot operativ behandling er eksempelvis høy biologisk alder, inaktiv livsførsel, betydelig svekket allmennhelse, systemsykdom og inoperabel hud lokalt. En mulighet er å gjøre en RCT mellom OUA og de andre sykehusene, der en sammenlikner pasientene etter at de har gjennomgått den ene eller den andre behandlingsformen.

Konklusjon: På bakgrunn av evidensbasert kunnskap mener vi at nye retningslinjer for behandling av akillesseneruptur bør innføres ved OUA. Dette gjelder i særlig grad for unge og aktive pasienter. Med innføring av operativ behandling av aktuelle pasienter ved OUA forventer vi en redusert andel rerupturer. Denne gevinsten synes å kunne oppveie en samtidig økning av andre komplikasjoner ifølge internasjonal litteratur på området. Pasientens eget ønske bør tas med i vurderingen.