En verdig død - et felles ansvar

Abstract

Flertallet dør i dag av kroniske sykdommer i sykehus eller annen institusjon. Å ikke motta unødig livsforlengende behandling regnes av mange som en av forutsetningene for en god død.

Oppgaven sammenligner den norske veilederen for begrensning av livsforlengende behandling med tilsvarende veiledere i Sverige og Danmark. Veilederne beskriver prosessen som fører frem til en beslutning om å gi, ikke gi eller avslutte livsforlengende behandling. Følgende momenter sammenlignes: medisinskfaglige retningslinjer, etiske retningslinjer, beslutningsansvar, journalføring, pasientens rettigheter, pasientens antatte ønsker og konflikthåndtering.

Sammenligningen danner grunnlag for en kritisk refleksjon som peker på ulikheter, styrker og svakheter ved veilederne. Ulikhetene er mest fremtredende i forhold til pasientens medbestemmelsesrett og livstestamentets betydning.

Den svenske veilederen har en styrke ved at den har rutiner for fornyet vurdering, en klar plassering av beslutningsansvaret og retningslinjer for hvor informasjon vedrørende livsforlengende behandling skal journalføres. En svakhet ved veilederen er at omfang og detaljeringsnivå kan gå på bekostning av brukervennligheten.

Den norske veilederen har en styrke ved at den beskriver de etiske prinsippenes betydning for livsforlengende behandling og hvordan en skal håndtere uenighet. Den har en svakhet ved at den plasserer beslutningsansvaret hos «behandlende lege» og at den ikke angir hvor informasjon vedrørende livsforlengende behandling skal journalføres.

Den danske veilederen har ingen styrker som er særegne for denne veilederen. Den har svakheter ved at etiske retningslinjer ikke omtales, at pasientens ønsker vektlegges i liten grad og at den i likhet med den norske veilederen ikke angir hvor informasjon vedrørende livsforlengende behandling skal journalføres.

Not to receive burdensome life-prolonging treatment is considered a main principle of a good death. Supervisors describing withholding and withdrawing life-prolonging treatment has been published by several health authorities.

The objective of this study is to compare such supervisors in Norway, Sweden and Denmark. The comparison is based on the supervisors despriptions of medical and ethical guidelines, defining the responisibility of the decision-making, guidelines for recordkeeping, patients rights, the patients assumed preference in situations where the patient lacks competence to give informed consent and finally conflict management. The purpose of the comparison is to reveal differences between the supervisors and to detect strengths and weaknesses of the supervisors.

Results: The differences between the supervisors are most prominent regarding the patients rights with regards to co-determination and the significance of an advanced directive.

Strengths of the Swedish supervisor: the description of the routines for obtaining a second opinion, a defined responsibility of decision-making and guidelines that describes where to register information regarding life-prolonging treatment in the medical record. Weaknesses of the Swedish supervisor: the extent of the supervisor that possibly compromises the ease of use.

Strengths of the Norwegian supervisor: the description of the ethical guidelines in relation to life-prolonging treatment and conflict management. Weaknesses of the Norwegian supervisor: the use of the term “treating physician” when defining the responsibility of decision-making and the lack of guidelines regarding where to register information about life-prolonging treatment in the medical record.

The Danish supervisor has no strengths characteristic of the supervisor. Weaknesses of the Danish supervisor: the lack of ethical guidelines, the poor significance of the patients preferences in the decision-making process and a lack of guidelines regarding where to register information about life-prolonging treatment in the medical record.