| dc.description.abstract | 1/3 KOLS-syke karakteriseres som underernærte. Årsaker til økt risiko for underernæring ved KOLS er ikke fullt ut forstått, men hypermetabolisme, økt energibehov og redusert energiinntak spiller vesentlige roller. Konsekvenser av underernæring ved KOLS er alvorlige og omfatter økt risiko for tidlig død, økt hyppighet av akutt forverring, tap av kroppsmuskulatur, dyspne og begrenset fysisk aktivitetsnivå. Informasjon og opplæring i riktig ernæring, endring av kostholdsvaner og rehabilitering kan bedre ernæringsstatus blant underernærte KOLS-syke.
Formålet med studien var å undersøke om en ernæringsintervensjon ved Røros Rehabiliteringssenter kan benyttes som fremgangsmåte for å bedre ernæringsstatus, særlig i form av vektøkning, blant underernærte alvorlig KOLS-syke. Det var ønskelig å undersøke om ernæringsstatus kan bedres ved hjelp av vanlige matvarer og fokus på mestring av egen ernæringssituasjon, og om økt ernæringsstatus ble vedlikeholdt etter rehabiliteringsoppholdet. Det var også ønskelig å undersøke om underernærte alvorlig KOLS-syke endret kostholdet til et mer fordelaktig med tanke på vektøkning og bedre ernæringsstatus, etter rehabiliteringsoppholdet.
Intervensjonsgruppen bestod av KOLS-syke (stadium III og IV) med kroppsmasseindeks <20 kg/m² eller som hadde opplevd et alvorlig vekttap den siste tiden. Kontrollgruppen hadde KOLS i stadium III eller IV og kroppsmasseindeks mellom 20-30 kg/m². Begge grupper deltok på lungerehabilitering ved Røros Rehabiliteringssenter. En ernæringsintervensjon ble gjennomført i intervensjonsgruppen i løpet av rehabiliteringsoppholdet på 4 uker. Intervensjonen inkluderte energirik mat og energiberikning, ekstra mellommåltider, gruppesamtaler om ernæring, treningskjøkken og tett oppfølging av ernæringsfysiolog. Ernæringsstatus ved starten av (T1), etter (T2) og seks måneder etter (T3) rehabiliteringsoppholdet ble undersøkt i begge gruppene. Ernæringsstatus ble undersøkt ved hjelp av antropometriske målinger, biokjemiske målinger og et frekvensspørreskjema som registrerte deltakernes vanlige kosthold. Kostregistreringen ble kun utført ved T1 og T3.
Tjueto personer deltok i undersøkelsen. Av disse var 14 i intervensjonsgruppen og 8 i kontrollgruppen. 8 deltakere kunne ikke møte til ny undersøkelse ved T3. Ved dette tidspunktet bestod intervensjonsgruppen av 9 og kontrollgruppen av 5 deltakere.
Intervensjonsgruppen økte kroppsvekt (2,2 kg), kroppsmasseindeks (0,8 kg/m²), fettmasse (1,4 kg), fettmasseindeks (0,5 kg/m²) og triceps hudfold (1,1 mm) signifikant i løpet av intervensjonen (T1-T2). Kontrollgruppen hadde ingen signifikante endringer i disse parametrene. I perioden T1-T3 økte intervensjonsgruppen kroppsvekt (3,8 kg), kroppsmasseindeks (0,9 kg/m²), fettmasse (3,6 kg), fettmasseindeks (1,3 kg/m²), triceps hudfold (2,9 mm) og midtre armmuskelomkrets (0,8 cm) signifikant, mens kontrollgruppen reduserte kroppsvekt (1,3 kg) og kroppsmasseindeks (0,5 kg/m²) signifikant.
Intervensjonsgruppen hadde ingen endringer i biokjemiske målinger i løpet av intervensjonen. Intervensjons- og kontrollgruppen hadde høyt fibronektinnivå, 0,47 g/l og 0,49 g/l henholdsvis, i forhold til øvre anbefalte grenseverdi. Kontrollgruppen reduserte nivået til 0,39 g/l ved T2. I perioden T1-T3 reduserte intervensjonsgruppen fibronektin signifikant til 0,38 g/l.
Energiinntaket ved T1 var svært høyt i intervensjonsgruppen og kontrollgruppen, med 10,3 MJ og 9,3 MJ, henholdsvis. I perioden T1-T3 økte intervensjonsgruppen energiinntaket og fettinntaket signifikant.
Det ble konkludert med at ernæringsintervensjonen førte til bedre ernæringsstatus både i løpet av intervensjonen og i perioden etterpå. Det var vanskelig å vedlikeholde ernæringsstatus i etterkant av intervensjonen. Intervensjonen førte til kostholdsendringer som kan øke kroppsvekt og bedre ernæringsstatus. Ernæringsintervensjonen kan benyttes for å øke ernæringsstatus og endre kosthold blant underernærte KOLS-syke i en rehabiliteringssituasjon. Imidlertid bør den tilpasses tilgjengelige ressurser. | nor |