Abstract
Formål:
Bidra med kvalitativ kunnskap om kvinners beskrivelse av en ungdomstid preget av anoreksi.
Begrunnelse for studien og teoretisk forankring:
Anoreksi er en av de alvorligste lidelsene hos unge kvinner. En betydelig innsats både for å forebygge og behandle har ikke ført til noen klar reduksjon i forekomsten. Ca 70 % av de rammede blir helt bra i løpet av 5-20 år. Fagfeltet etterlyser flere kvalitative studier som kan utdype fenomenet. Min studie tar sikte på å være et slikt bidrag og har som spesielt mål å undersøke hvorvidt noen av de unge kvinnenes beretninger underbygger og utfordrer dominerende trekk i dagens forståelse og behandling.
Materiale og metode:
Intervjuer med 20 unge kvinner med henblikk på deres utviklingsveier inn i og ut av anoreksi og gjennom ungdom til ung voksen alder er analysert. Analysen er basert på en fenomenologisk meningsfortetning slik jeg fikk øye på den gjennom det transkribert videomateriale. Materialet er videre fortolket i forhold til ulike diskursive praksiser.
Resultater:
Resultatene viser; hvordan slanking av kroppen først fremstår som et virkemiddel for å sikre tilhørighet og anerkjennelse blant de jevnaldrende, - gjennom en behandlingsfase hvor hele familien og behandlingsteamet danner et profesjonelt fellesskap for å ta vare på kroppen og hverandre, -i tiden etter behandling hvor kroppen blir kvinnenes redskap til å vise at de kan gjøre som vanlig ungdom og dermed tilhøre dem. Når de i ung voksen alder flytter hjemmefra og etablerer seg er det de nye fellesskapene (kollegaer, arbeidskammerater, egne familie) som beskrives. Kroppen fremstår nå som en naturlig og integrert del av kvinnene i nære relasjoner til partnere, egne barn og bestevenner. Fellesskapenes og individets gjensidige betydning for hverandre, utfordrer våre individsentrerte idéer om sykdom og helse gjennom at de unge kvinnene holdes fast i en sykdomsdiskurs lenge etter at de kan ha gjenvunnet helsen.
Summary
Purpose:
Contribute to qualitative knowledge on women s descriptions of living with anorexia during adolescence.
Background and literature:
Anorexia is one of the most serious diseases in young women. In spite of considerable efforts in prevention and treatment, there has been no reduction in prevalence. Time in treatment is long; 5-10 years is reported for the 70 % of the afflicted who make a complete recovery. Qualitative studies that can enlighten the phenomenon are in demand. My study aims to be one such contribution, and more spesifically aims to explore whether the young women s stories could be said to support and/or challenge some major trends in current understanding and practice.
Method:
20 young women have been interviewed with regard to their pathways into and out of anorexia through adolescence and into young adulthood. The analysis is based on a phenomenological condensation of meaning, as it appeared to me through the transcribed videotapes. Furthermore, the material has been interpreted in relation to different discursive practices.
Results:
The study renders an understanding of how the slim body at first appears to be a way of ensuring belonging and respect from the peer group. Then comes a treatment phase, in which the whole family make a team together with the professionals with the common goal of taking care of the thin body and of each other. In the time after treatment the women s bodies seem to be their tool for expressing that they are just like any adolescent, and therefore belongs to them. When they leave home in young adulthood, they descibe belonging to significant new communalities with peers. Their bodies now appear to be a natural and integrated part of their close relationships to partners, children and best friends. The reciprocality between communalities and individuality seems to challenge the more individually centred ideas on disease and health. The young women may be stuck in a discourse of disease for a long time after they have re-gained their health.