Abstract
Studiens bakgrunn og hensikt:
Personer med mild traumatisk hodeskade (MTBI) klager ofte over balanseproblemer som en langvarig konsekvens av skaden. Til tross for dette er det gjort få langtidsoppfølginger av balanseproblemer hos personer med mild traumatisk hodeskade. Denne studien følger opp en gruppe personer med MTBI fire år etter skaden. Studiens problemstillinger er å få belyst hvor mange som opplever å ha balanseproblemer fire år etter skaden, og om selvrapporterte balanseproblemer etter ett år kan predikere selvrapporterte balanseproblemer fire år etter skaden. Videre ønskes å få belyst forskjeller mellom forsøkspersonene med og uten selvrapporterte balanseproblemer med hensyn til prestasjonsbaserte tester og sammenhenger mellom selvrapportert balanse og resultater fra prestasjonsbaserte tester fire år etter skaden. I studien belyses også sammenhenger mellom selvrapportert balanse og selvrapportert helsestatus fire år etter skaden.
Design og metode:
Studien er en tverrsnittstudie og en prospektiv studie. Studiepopulasjonen består av 29 personer (19 menn, 10 kvinner). Populasjonen er delt i to grupper; de med selvrapporterte balanseproblemer, SBP (9), og de med ingen selvrapporterte balanseproblemer, ISBP (20). Metode for datainnsamlingen er strukturert intervju knyttet til selvrapportert balanse og helsestatus (SF-12) i tillegg til prestasjonsbaserte tester. Prestasjonsbaserte tester i studien: balanseplattform (normal stående med øynene åpne og lukket, tandemstående med åpne øyne og dual task), Dynamic Gait Index (8 deltester) og gangtester (normal, maksimal ganghastighet, 6-minutters gåtest). For å se om selvrapportert balanse ved ett år predikerte utfallet av selvrapportert balanse ved fire år, ble sensitivitet, spesifisitet, positiv og negativ prediktiv verdi beregnet. For å analysere forskjeller mellom gruppene ble to utvalgs T-test, Mann-Whitney U Test og Fisher exact test brukt med signifikansnivå på 0,05. Bivariat sammenheng mellom selvrapporterte balanseproblemer og prestasjonsbaserte tester og selvrapporterte balanseproblemer og selvrapportert helsestatus er vurdert ved hjelp av korrelasjonskoeffisienten Spearmans Rho.
Resultater:
31 % rapporterer å ha balanseproblemer 4 år etter skaden. Selvrapporterte balanseproblemer ved ett år predikerer selvrapporterte balanseproblemer ved fire år med en positiv prediktiv verdi på 88%, negativ prediktiv verdi på 90%, sensitivitet på 77%, og spesifisitet på 95%. På balanseplattformen hadde SBP-gruppen signifikant større hastighetsmoment på kroppsvaien på testen stillestående med manipulasjon av kognisjon (dual task). Dette tolkes som om at SBP gruppen har dårligere balanse enn ISBP gruppen på denne testen. Det var ingen signifikant forskjell på gruppene på de andre testene på balanseplattformen. På Dynamic Gait Index skårte SBP gruppen signifikant dårligere på tre av åtte deltester. Disse var ”gange med horisontale hodedreininger”, ”gange med vertikale hodedreininger” og ”gange med hurtig vending og stopp”. På gangtestene (normal og maksimal ganghastighet) gikk SBP gruppen signifikant saktere enn ISBP gruppen, og på gangdistanse testen (6-minutters gåtest) gikk de signifikant kortere. Det ble funnet signifikante korrelasjoner mellom selvrapportert balansestatus og de prestasjonsbaserte testene nevnt over hvilket indikerer at selvrapporterte balanseproblemer kan måles med disse testene. Det ble funnet signifikant korrelasjon mellom selvrapporterte balanseproblemer og fysisk dimensjon til helsestatusskjemaet SF-12. Dette indikerer at de med selvrapporterte balanseproblemer opplever å ha dårligere fysisk helsestatus enn de som ikke har selvrapporterte balanseproblemer.
Konklusjon:
31% av denne studiepopulasjonen opplevde balanseproblemer som en langtidskonsekvens av skaden. Selvrapportert balansestatus ett år etter skaden, predikerer selvrapportert balansestatus fire år etter skaden. Ved sammenligning av gruppene med og uten selvrapporterte balanseproblemer, hadde gruppen med balanseproblemer signifikant dårligere resultater på følgende tester: Dual task på balanseplattformen, tre deltester i Dynamic Gait Index og alle gangtestene. De samme testene viste signifikant bivariat sammenheng med selvrapporterte balanseproblemer. Disse testene kan derfor være anvendelige til å måle de balanseproblemene personer med mild traumatisk hodeskade rapporterer å ha. Selvrapporterte balanseproblemer viste signifikant sammenheng med lave sumskårer på fysisk helsestatus på SF-12, hvilket indikerer redusert fysisk helsestatus.
Jeg vil være forsiktig med å fortolke resultatene fra studien fordi studiepopulasjonen er liten. Nye studier anbefales før en kan trekke gode konklusjoner om vedvarende balanseproblemer hos personer med mild traumatisk hodeskade.