Abstract
Hensikt:
Beskrive og belyse opplevelser og erfaringer sykepleierstudenter har fra praksisfeltet, knyttet til det å på forhånd ha fått demonstrert og selv ha øvd på yrkesspesifikke ferdigheter og tilegnet seg teoretiske kunnskaper om disse ferdighetene i øvingslaboratorium på skolen.
Teoretisk forankring:
I studien er det tatt utgangspunkt i teorier om kunnskapsutvikling i praksis, erfaringslæring og læring i skole og praksis. Didaktisk relasjonsmodell er trukket inn og anvendes inn i mot drøfting.
Metode:
Studien er en kvalitativ studie med bruk av fokusgruppeintervju som metode. Empirisk fenomenologisk analyse i form av meningsfortetning benyttes for å få frem mening.
Resultater:
Studenten vurderer det de opplever og erfarer i praksis ut fra det de har lært seg i øvingslaboratoriet. Studentene opplever at de anvender det de har lært i øvingslaboratoriet knyttet til praktiske ferdigheter når de kommer ut i praksisfeltet. Opplevelsene og erfaringene knyttes til kompleksitet i læresituasjonene i praksis, gyldighet og anvendelse av de kunnskapene studentene har med seg og veileder og veiledning i praksisfeltet. Studentens opplevelser og erfaringer endres i løpet av den perioden de er i praksis. Gjennom å prøve ut de kunnskapene, ferdighetene og holdningene de har knyttet til de ulike ferdighetene, får de nye opplevelser og erfaringer.
De vurderer, utvider og forandrer sin kunnskapsbase og kompetanse og med dette endres forventningene og følelsene knyttet til læresituasjonene.
Konklusjon:
Å være forberedt bidrar til både trygghet og utrygghet, frustrasjon og usikkerhet, stress og nervøsitet og lettelse.
Studentene erfarer at det de har med seg fra øvingslaboratoriet kan anvendes i praksis, men må tilpasses.
Hva som anses som standard for gyldig kunnskap erfares som ulikt. Studentene møter praksis med påstandskunnskaper som de opplever at ikke har den samme gyldigheten i praksis som i øvingslaboratoriet. Standard for hvordan ferdigheten skal utføres i praksis er annerledes.
I arbeidet med å tilegne seg den type kunnskap som er karakteristisk for praksis fortrolighetskunnskap og ferdighetskunnskap har sykepleieren i praksis en sentral rolle.
Sykepleierens veiledningsfunksjon er en nøkkelfunksjon for at studenten skal kunne utvikle kunnskaper som er gyldige for praksis .
Opplevelse av trygghet er sentralt for å oppnå et optimalt læringsmiljø. Det må ikke være for mange som veileder og de som gjør det må gjøre og si det samme og kunne begrunne i de tilfellene der det er avvik fra gjeldende rutiner og retningslinjer. Veileder må oppleves som troverdig og det må være en tydelighet i veiledningsforholdet der det kreves at studenten begrunner og viser frem kunnskapene sine og der veileder tar seg tid til å kartlegge studentens kunnskaper og bygger videre på disse.
Det går en stiplet bro mellom skole og praksis. For at studenten skal oppleve at de kommer helskinnet over broen er det viktig at vi ikke lager hullene så store at det blir en umulighet for studenten å komme seg over.
For skolen ligger utfordringen i å gi studenten trening i å diskutere og reflektere og erfaring med å gi konstruktiv kritikk, men også å gi studentene et trygt nett å falle i dersom de skulle trenge det. Dersom den kompetansen som forventes i praksisfeltet er av en annen type en det som studenten er opplært til å forvente, må skolen også forsøke å trekke dette inn i undervisning og i alle fall synliggjøre og problematisere det for studentene.
For studenten ligger det en utfordring i å våge å gjøre; å stikke hodet frem og stille spørsmål og ta sjansen selv om en skal vurderes og risikerer å ikke bli likt. De må øve seg på å anvende kunnskap i praksis og reise diskusjoner.
Praksis utfordring ligger i å tilrettelegge for et trygt læringsmiljø gjennom å åpne opp for faglige diskusjoner slik at studentene hører dem og hente ulikhetene frem fra det skjulte slik at sykepleierne i større grad følger det vedtatte retningslinjer og prinsipper. Det er viktig for studentene at den som skal veilede har både god faglig kompetanse og veiledningskompetanse.
Videre må den rollen sykepleieren har som veileder og rollemodell vektlegges i større grad. Det kan være at mangel på tid, ressurser og kontinuitet gjør det vanskelig å drive veiledning av studenter i posten, men det kan også være at en gjennom å øke bevisstheten rundt hva det vil si å veilede, kommer et godt stykke på vei.