Sykepleieres erfaringer fra arbeid med alvorlig syke og døende pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn i hjemmesykepleien

Abstract

Bakgrunnen for å velge å skrive om erfaringer sykepleiere som jobber i hjemme-sykepleien har med å arbeide med alvorlig syke og døende pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn, var den usikkerheten jeg selv hadde erfart i møtet med denne pasientgruppen. Hensikten med denne undersøkelsen var å belyse et lite beskrevet felt av sykepleien, og få økt kunnskap og forståelse rundt det å arbeide i hjemmet til alvorlig syke og døende pasienter som er kulturelt annerledes enn sykepleieren. Økt kunnskap og forståelse kan føre til større trygghet hos sykepleier og bedre pleie og omsorg for pasienten. Når det gjelder valg av metode, har jeg valgt en kvalitativ tilnærming, da kvalitativ metode ofte velges når målet er å utvikle ny kunnskap om et tidligere lite beskrevet område. Jeg valgte å bruke kvalitative intervjuer da disse er særlig egnet til å framskaffe informasjon om personers opplevelser og selvforståelse. Jeg gjorde seks intervjuer med sykepleiere som hadde sitt daglige arbeid i hjemmesykepleien. Kvalitative metoder hører hjemme i en hermeneutisk erkjennelsestradisjon, og når det gjelder analyse av dataene som framkom i intervjuene, tok jeg utgangspunkt i hermeneutikken. Ved å bruke temasentrert analyse kom jeg fram til fire hovedtemaer: 1. Hjemmesykepleie – kunnskap om og bruk av tjenester, 2. Kommunikasjon, 3. Kulturforskjeller og annerledeshet, og 4. Sykepleiers rolle i møtet med den etniske minoritetspasienten. Disse temaene ble i hvert sitt kapittel diskutert opp mot relevant teori. Funnene fra undersøkelsen viste at sykepleierne opplevde arbeidet med alvorlig syke og døende pasienter med etnisk minoritets-bakgrunn som krevende. De erfarte at denne pasientgruppen ofte har mindre kunnskap om hjemmesykepleie enn etnisk norske pasienter, og at de i mindre grad benytter seg av disse tjenestene. Sykepleierne opplevde at de ofte hadde problemer med å kommunisere med pasienten, og at dette både var knyttet til språk – og kulturforskjeller. Ved behov for oversettelse ble familien ofte brukt, profesjonell tolk ble i liten grad benyttet. Når det gjaldt erfaringer knyttet til kulturforskjeller og annerledeshet, trakk informantene spesielt fram det å nærme seg døden og at døden ikke skal snakkes om, samt den individualistiske sykepleieren i møtet med den kollektivistisk orienterte pasienten. Her var familiens rolle spesielt sentralt. Når det gjaldt det siste temaet opplevde sykepleierne at de ofte får en annen rolle hos denne pasientgruppen. De opplever å lykkes best med en individuell tilnærming til den enkelte pasient, men etterlyser også mer undervisning og kunnskap om andre kulturer og religioner.