Risikosport - på eget ansvar : Hvordan unge jenter opplever det å leve med dårlig regulert diabetes

Abstract

Formål: Å undersøke hvordan ungdom som har diabetes og som sliter med blodsukkerreguleringen opplever det å leve med diabetes. Teoretisk forankring: Oppgaven har en fenomenologisk tilnærming.

Metode: Det er benyttet kvalitativ metode med semistrukturerte intervju. Intervjuene tok utgangspunkt i følgende forskningsspørsmål: Hva tenker ungdommen om å være en person med diabetes; Hva kreves for å kunne klare å oppnå anbefalte blodsukkerverdier; Hva tenker ungdommen om sin helse i nåtid og fremtid; Hvordan synes ungdommen at menneskene rundt dem best skal forholde seg til deres diabetes.

Resultater: Ungdommene utrykker at det er av stor betydning å ikke skille seg ut. Ingen ønsker å eksponere seg som en som har diabetes, og de prøver å skjule at de måler blodsukker, setter insulin eller går med insulinpumpe. Det å ha diabetes medfører kroppslig ubehag når blodsukkeret ligger for høyt eller for lavt. Ubehaget ved lavt blodsukker er det verste. Regulering av diabetes oppleves som vanskelig. Det føles spesielt problematisk å få ned blodsukkeret når det har vært høyt over tid. Det å ikke få det til, skaper følelse av ikke å være flink nok. Å få diabetes oppleves som en eksistensiell krise. Livet blir snudd på hodet, og jentene forteller at de aldri har fri. Ungdommen omtaler fasen når ansvaret for diabetesen overføres fra foreldrene til ungdommen selv, som kritisk. De beskriver behovet for å ha noen å dele ansvaret med, og vektlegger måten denne involveringen skjer på.

Konklusjon: Det er viktig at helsepersonell forstår hvordan de unge opplever det å ha diabetes. Det er nødvendig å bli klar over hvordan ungdom tenker om å sette insulin og hvorvidt opplevelse av ubehag er styrende for hvordan insulin doseres. Når helsepersonell anbefaler et behandlingsopplegg, må dette være tilpasset den enkelte ungdom. Det må tas hensyn til ungdommens evnenivå og forståelse, og det må kartlegges hvordan den unge lever. Helsepersonell må være bevisst at måten det kommuniseres på, kan ha innvirkning på ungdommens selvfølelse. Den unge trenger støtte på at hun kan klare utfordringene som ligger i å leve med diabetes. Samtidig er det av stor betydning å ikke bagatellisere kravene og belastningene som følger med sykdommen. Ungdommen trenger hjelp til motivasjon for å klare å justere sin adferd slik at bedre blodsukkerregulering kan oppnås. Helsepersonell bør også legge vekt på samarbeid med foreldrene.

ABSTRACT

Purpose: To examine how adolescents with diabetes, who struggle with regulating their blood sugars, experience living with diabetes. Literature Review: The study has a phenomenological approach.

Method: Quantitative methods with semistructured interviews were used. The research questions used are as follows: What does the young adult think of being a person with diabetes? What is required to achieve recommended blood sugar values? What does one think about his/her health currently and in the future? How does one think others should behave in relations to his/her diabetes?

Results: These adolescents express a strong desire not to be different from their counterparts. No young diabetics wish to reveal to others that they have diabetes and they would try every means to be as discreet as possible when they measure their bloodsugars, give insulin or use their insulin pumps. Having diabetes can lead to bodily discomfort when the blood sugars are too high or too low. The feeling of unpleasantness with low blood sugars is the worst. Regulating of diabetes is experienced to be difficult. Nonetheless it is when the blood sugars have been high over a period of time is when they find most difficult to regulate. By not succeeding in lowering their blood sugars, this creates a sense of incompetence. They experience having diabetes as an existential crisis. Their lives are turned upside down and they never feel a sense of freedom. Furthermore, they experience the phase, when their parents transfer the responsibility to them, critical. They describe the need to have someone to share the responsibility and the involvement of their diabetes.

Conclusion: It is important that healthcare staff members understand how the adolescent feels about having diabetes. It is necessary to know how the adolescent thinks around insulin injections and whether the experience of unpleasantness is the determining factor in how the insulin is given. When the healthcare staff member recommends a treatment option, it must be developed based on the individual's abilities and understanding and his/her lifestyle. One should also be aware that how the message is conveyed can have an impact on the adolescent's self esteem. The individual needs support to know that he/she can manage the challenges living with diabetes. Simultaneously, it is important to not trivialize the demands and loads of the disease. The adolescent needs help with motivation in order to adjust their behavior such that better blood sugar regulations can be reached. Health care staff ought to also recognize the importance of cooperation with the parents.