På godt og vondt : Eit kvalitativt studie om kvinner sine erfaringar i kvardagen etter behandling for hjarteinfarkt

Abstract

Bakgrunn: Kvinner fryktar brystkreft, men hjarteinfarkt er den sjukdomen flest døyr av. Sidan moglege kjønnsskildnadar er lite undersøkt veit me heller ikkje nok om dei særskilte utfordringane kvinner møter i kvardagen etter hjarteinfarkt.

Hensikt: Å auke kunnskapen om kvinner og hjarteinfarkt slik at denne kunnskapen skal kunne bidra til betre forståing og oppfølging av kvinnene.

Materiale og metode: Det har vore nytta ein kvalitativ metode, der åtte kvinner vart intervjua om deira erfaringar i kvardagen inntil åtte månadar etter behandling for hjarteinfarkt.

Resultat: Kvinnene med sjukdomskjensler før infarktet viste seg ha betre utgangspunkt for kvardagen, i høve til kvinnene som erfarte infarktet utan å vere førebudd på sjukdom av noko slag. Uansett forhistorie meinte kvinnene alle bør og treng opphald på senter for rehabilitering då lite kunnskap om hjarteinfarkt skapte uvisse. Kvinnene ynskte samtale med andre kvinner under opphaldet då kvinnene i større grad enn menn tek ansvar for å dele vare kjensler omkring psykisk helse, uro og bekymringar. Kvinnene er ressurssterke og levde i hovudsak sunne og aktive liv, men var alle belasta for sjukdomen gjennom arv i nær familie. Å få hjarteinfarkt vart erfart som uhørt for fleirtalet av kvinnene og deira pårørande til tross for disposisjon.

Konklusjon: Kvinnene sine erfaringar kan tyde på at helsevesenet ikkje klarar å gi kvinner med hjarteinfarkt nok tryggleik til å kunne takle kvardagen vidare med kronisk sjukdom i den korte tida dei er innlagte på sjukehus. Kvinnene treng derfor tida og verktøyet til hjelp i kvardagen, som hjarterehabilitering kan gi. Gjennom ei erkjenning av behovet for obligatorisk rehabilitering når tilbodet alle.

Nøkkelord: Kvinner, hjarteinfarkt, erfaringer, meistring, sjukepleie.

Background: Women fear breast cancer but are much more prone to die from MI (myocardial infarction). There is still a lack of knowledge with regards to emotional challenges that confront women after acute treatment for MI.

Purpose: This study aims to increase knowledge about women treated for myocardial infarction and special problems confronting them. This new insight may contribute to a better understanding and care for women in the future.

Material and methods: Eight women are interviewed up to eight months after their treatment for MI using a qualitative methode.

Results: Women who had a feeling of illness before treatment have a better ability to deal with their situation afterwards compared to those who had felt completely healthy in advance. All women agreed that a stay at a heart rehabilitation center should be mandatory because of a feeling of insecurity and many unanswered questions after being discharged from hospital. Women are more inclined to discuss and share their feelings and experiences with each other than men and the rehabilitation center is a good environment to do this. All the women in this study came from a strong background and lived healthy active lives. All admitted they were completely unprepared for their experience even though they could have a disposition for MI.

Conclusion: The hospital stay in which patients are successfully treated for MI seems to be to short for women to find the security they need to meet daily life with a new disease that may be considered chronic. Women will benefit emotionally from more time in treatment to contemplate, in addition to physically from the resources a heart rehabilitaion center can offer. This understanding may open for a mandatory offering to all women suffering an acute MI.

Key words: Women, myocardial infarction, experiences, coping, nursing.