Norsk laks på indisk vis : Refleksjoner over egen aldring hos indere i Norge

Abstract

Bakgrunn og hensikt: Indere er en liten minoritet i Norge og det er viet lite oppmerksomhet i norsk forskning på denne gruppen. Hensikten med studien er å få kunnskap om hvilke refleksjoner aldrende indere har om sin aldring i Norge. Hva slags hjelp vil de ha behov for fra det private nettverket og fra den offentlige helsetjenesten? Dersom resultater fra denne studie blir formidlet, vil dette gi verdifull innsikt som igjen kan være viktig for planleggere av helsetjeneste, administratorer og politikere for god tilrettelegging for denne gruppen med immigranter.

Teori: Valg av teori ble gjort på grunnlag av hvordan en minoritet opplever aldring etter immigrasjon til et land hvor majoritetens omsorgsverdier er styrt av individualisme, mens en selv er oppvokst med kollektivisme. Valgt teori belyser hvor viktig kjennskap til kultur og samfunnssystemer er for menneskers deltakelse i samfunnet. Perspektiv på egen aldring påvirkes av integreringsgraden. Konseptet om kultursensitivitet kan fremme følelse av velvære.

Design og Metode: Studien har et utforskende design. Til sammen åtte indere i alder ca.50-65 år, ble intervjuet med utgangspunkt i en semistrukturert intervjuguide basert uten bruk av tolk.

Funn og konklusjon: Funn viser at respondentene ikke vil kalle seg selv gamle før fylte 67 år, til tross for nedsatt fysisk helse og tap av arbeid. En slik subjektiv forståelse av alderdomsbegrepet er forskjellig fra andre studier gjort om pakistanere og tyrkere i Norge. Kvinnene har en frivillig tilbaketrekning fra arbeidslivet fra fylte 50 år. De opplever en svakere tilknytning til nettverket på jobben sammenlignet med indiske aldrende menn. Det fører til ensomhet.

Respondentene opplever at omsorgstradisjoner og storfamiliesystem gradvis blir brutt av de yngre generasjonene. Deres alderdom oppleves uverdig uten tett kontakt med sine barn. Tilbakevending til India er ikke aktuelt. De mangler kunnskap om hvilken hjelp de kan få fra den offentlige eldreomsorgen. Hjelp fra det primære helsevesenet i Norge oppleves også utilfredsstillende. Den norske fastlegen oppleves fraværende med manglende interesse for den individuelle pasienten. Det ønskes et tettere samarbeid mellom pårørende og det offentlige helsevesenet. Kultursensitiv institusjonspleie vil kunne øke trivsel i forhold til aktiviteter for daglig livet. Satsing på tospråklige og multikulturelle ansatte og generell kompetanseheving hos ansatte kan bidra til bedre tilfredshet hos denne pasientgruppen. Det blir også viktig å fremme brukermedvirkning for å opprettholde mestringsfølelse. Studien viser ikke behov for etnisk segregerte institusjoner for eldre indere.

Summary: Indians are a small minority group in Norway and there is very little research done on this group. The purpose of the study is to learn more about Indians ageing in Norway. What kind of help will they need from the private network and from the public health care system. What kind of problems will they face in their ageing process? How can the public health care system provide an adequate and what will be the good health services for this group? If results from this study is made known to the health care system, administration and politicians this will give a valuable insight for better care planning for this group.

Theory: The theory was chosen on the basis of how a minority having collective family values migrates to a new country where the majority believes in individualism. The chosen theory enlightens how important knowledge of culture, social and health systems is needed for the participation in the new society. The degree of integration influences the perspective of ageing. The concept of cultural sensitivity in health services may increase well- being.

Design and Method: The study has an explorative design. Eight respondents in the age group of 50-65 were interviewed. A semi structured interview guide was made in use without interpreter.

Results and conclusion: The study shows that respondents don’t want to call themselves old before the age of 67, despite of deterioration of physical health as well as loss of job. Thereby the Indian concept of old age differs from earlier studies done on Pakistanis and Turks in Norway. The women stop working after their 50’s. They have a weaker affiliation to the network at their workplace as compared to Indian men. Respondents experience a breach of family care values through the younger generations. This results in loneliness. They feel that old age is unworthy without a close contact with their children. It is not an option to move back to India. There is a lack of knowledge about the formal public health care for frail elderly in Norway. The primary health care is also unsatisfactory. The respondents feel that the General Practitioner shows lack of interest in the individual patient. The respondents want a closer cooperation with the relatives and the public health care. Care given in institution needs to be more sensitive to their culture. That will increase the total feeling of well-being. Priority should be given to bilingual, multicultural and general competence within the staff. The study shows no need of institutions for elderly based on ethnicity.