Old and lonely - a nurses understanding

Abstract

Hensikt: Studiens hensikt er å undersøke sykepleiernes forståelse av ensomhet blant eldre mennesker som bor på sykehjem og å undersøke hvilke tiltak som iverksettes for å sikre at eldre menneskers psykososiale behov blir tilfredstilt. Denne kunnskapen er viktig for å sikre best mulig kvalitet i pleien av ensomme, eldre, beboere på sykehjem.

Teoretisk forankring: I tillegg til forskningslitteratur som omhandler eldre menneskers ensomhet ble Antonovskys teori om ”stress and coping” benyttet for å beskrive sykepleiernes forståelse av sammenhengen mellom mestring av stress og utvikling av ensomhet. Watsons teori ”caring” ble benyttet for å belyse hvordan sykepleierne på forskjellige måter brukte seg selv på en terapeutisk måte.

Metode: Studien har et kvalitativt, utforskende og beskrivende design. Det er gjennomført dybdeintervjuer med syv sykepleierne, som arbeider fast på sykehjemsavdelinger. Data ble analysert ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse.

Resultat: Informantene beskrev deres forståelser av ensomhet som en tilstand som oppstår når mennesker mangler ønsket sosial kontakt. Sykepleierne mente at årsaken til at beboerne var ensomme var tap av partnere, helse og personlig uavhengighet, og det at beboerne ikke var i stand til å mestre disse tapssituasjonene. Sykepleierne mente videre at ensomhet førte til tristhet, følelse av å være satt utenfor og alene. Noen av beboerne, som hadde adekvate mestringsstrategier i situasjonen, ble vurdert som fornøyde med sin psykososiale tilstand. Sykepleierne mente videre at det var vaskelig å iverksette tiltak mot ensomhet på grunn av at fenomenet var lite synlig og på grunn av mangel av tid. Systematisk planlegging av slike tiltak manglet. Tiltak som ble iverksatt var tilrettelegging av interaksjon mellom de eldre på institusjonen, ved hjelp av kommunikasjonsstrategier og ved å etablere personlig kontakt mellom sykepleier og den eldre. Å styrke den eldres følelse av egenverdi ble beskrevet som viktig for å motvirke ensomhetsfølelse. Iverksetting av tiltak for å lindre ensomhetsfølelsen hos de eldre var primært basert på egne observasjoner, tidligere erfaringer av iverksatte praktiske tiltak. Intuisjon og egen praksiserfaring bestemte karakteren av de tiltak som ble iverksatt. Systematisk kartlegging av de eldres psykososiale behov og prioritering av tid fra institusjonens side for å iverksette tiltakene, manglet.

Konklusjoner: Funnene i denne studien er i overveiende grad i samsvar med kjent litteratur og tidligere forskning på området. Ensomhet var vanskelig å avdekke og vanskelig gjøre noe med. Sykepleierne beskrev en situasjon der psykososiale behov i liten grad ble vektlagt i arbeidshverdagen. Dette indikerer at det er et potensial for å forbedre pleien av eldre ensomme mennesker hvis det settes mer fokus på deres psykososiale behov.

Purpose: The purpose of this paper is to discover nurses understanding of loneliness in individuals living in long-term care and to discover what type of interventions are used to promote a satisfying psycho-social life. This knowledge is important to assure the best quality care of the lonely elderly resident.

Literature review: In addition to research literature regarding loneliness in the elderly, Antonovskys theory of “stress and coping” was used to describe the nurses understanding of relationship between coping with stress and the development of loneliness. Watsons theory of “caring” was used to illustrate how nurses in different ways used themselves in a therapeutic manner.

Method: This study has a qualitative, exploratory and descriptive design. In-depth interviews were done with seven nurses working in long term care. Data was analyzed by the method of qualitative content analysis.

Results: Informants described their understanding of loneliness as a condition that arises when individuals lack the desired social contact. Nurses believed that the reason that elderly residents were lonely was the loss of spouse or partner, health, and personal dependence and that the residents were not able to cope with these losses. Nurses understood further that loneliness lead to feelings of sadness, alienation and aloneness. Residents that were seen to have adequate coping strategies were considered to have a satisfying psychosocial condition. Nurses expressed further that it was difficult to implement interventions to prevent loneliness due to time constraints and the fact that the phenomenon is difficult to identify due to its invisible nature. Systematic planning of such interventions was lacking. Interventions used to facilitate interaction between the elderly through the use of communication techniques and the establishment of personal contact between the nurse and the resident. The importance of providing the residents with feelings of positive self-regard was seen as important to prevent feelings of loneliness. Interventions to assist in the relief of the experience of loneliness were primarily based on their own observations, and earlier experiences of the effects of practical interventions. Intuition and their own practical experience determined the interventions that were provided. Systematic collection of information of the elderly individual’s psychosocial needs and the prioritizing of the use of time for these needs from the management of the institution was lacking.

Conclusions: The findings in this study are to a large degree in accordance with known literature and earlier research on the subject of loneliness. Loneliness was difficult to uncover and difficult to treat. Nurses described a situation where the psychosocial needs of the elderly in their care were under prioritized in the daily routines. This indicates that their exists a potential to improve the care of the lonely elderly individual if more emphasis was placed on the importance of meeting the psycho-social needs.