Å leve eller å velge å dø et spørsmål om håp? : En utforskende og beskrivende studie av eldre menns oppfatning og forståelse av hva som bidro til å gjenvinne håp i behandlingsforløpet.

Abstract

Studiens hensikt er å fremme kunnskap om hva som kan øve innflytelse på å gjenvinne håp hos eldre menn som behandles for depresjon med selvmordsrisiko.

I tillegg til tidligere forskning er det brukt en humanistisk-medisinsk forklaringsmodell for å belyse selvmordsprosessen og hvordan å inspirere til håp. Når håpløsheten setter inn kan ideen om selvmord dukke opp som et løsningsalternativ. Nøkkelen til intervensjon ved selvmordskriser ligger i å hjelpe den selvmordsnære til å gjenvinne håpet om at det kan skje en bedring i den vanskelige situasjonen. Håp er et vilkår for å kunne være i verden.

Studien har et kvalitativt, utforskende design. Det er gjennomført dybdeintervjuer med fire kognitivt kompetente menn i alderen mellom 60 - 80 år. Data ble analysert ved hjelp av innholdsanalyse.

Slik informantene beskrev sitt behandlingsforløp, syntes dette å ha tre faser; før de kom under behandling, mens de var under behandling og etter at de var utskrevet fra behandling. De var innledningsvis motivert for behandling av tanken på- og et ønske om gjenforening med sine nærmeste. De beskrev en opplevelse av styrket egenverd og gryende selvtillit som et resultat av forholdet til de profesjonelle, samtalens betydning og til en viss grad medikamentell behandling mens de var i behandlingsfasen. Fra den siste fasen, dvs nå-situasjonen , ga de uttrykk for at de opplevde en større bevissthet i forhold til sin egen verdi. Dette synes å være et resultat av at de er mer åpne i forhold til sine omgivelser, de gjenoppfrisker kontakten med nære relasjoner, de drømmer og de gir uttrykk for at de har kontroll over eget liv. Det fremkommer også av studien at egenbehandlingen har vært betydelig og på den måten avgjørende for mennenes håpsprosess etter at de ble utskrevet.

Det er stort samsvar mellom de beskrivelser mennene gir om hva som gir håp og hva teorien sier om dette. Imidlertid er det noe overraskende at håpsprosessen i stor grad synes å fortsette etter at behandlingen er avsluttet. Mennene synes selv å ha utvidet behandlingsforløpet og gir uttrykk for at de selv har grepet fatt i sin nå-situasjon , hvor de opplever håp som gir de tro på fremtiden, gir livsglede og velbehag.

The purpose of this study is to promote knowledge about what can influence on gaining hope amongst older men being treated for depression, with suicidal risk.

In addition to previous research, a humanistic medical explanatory model illustrate the suicidal process and how to inspire hope. When hopelessness commences, the idea of suicide can arise as an alternative solution. The key to intervening in a suicidal crisis lies in helping the suicidal person regain hope. Hope is a condition for existence.

The study has a qualitative and describing design. In-depth interviews with four men between the ages of 60 and 80 years were conducted. Data was analyzed by the method of content analysis.

As the respondents describe their treatment, it seems that it has three distinct phases; before they were taken under treatment, when being treated and after treatment. They were initially motivated for treatment by thinking of close relations and a wish to reunite with them. From the phase when they were being treated they mentioned inherent worth and a dawning self confidence from the close relationship with the professionals, the meaning of conversation and to a certain degree medication. From the last phase, they emphasize a strengthened consciousness of their own intrinsic value from having become more open to their surroundings, reunification with close relations, dreams and the experience of controlling their own life. The study also shows that self-treatment has been extensive and as such decisive for their process of gaining hope after hospitalization (in- and outpatients).

The findings are to a large degree in accordance with known literature on the subject. The emphasis that was placed on how the respondents experienced hope after being dismissed from treatment was somewhat surprising. The respondents seems to have extended the period of treatment themselves and gives the impression that they have really worked on their present situation in such a way that they experience hope and have a belief in the future and experience joy of life and pleasure as well.