Abstract
Hvert år opplever nærmere 1500 norske kvinner å få diagnosen gynekologisk kreft eller underlivskreft Dette er en av de alminneligste kreftformer i vårt land, og utgjør 25 prosent av alle krefttyper hos kvinner.
Formålet med denne studien er å belyse hvordan kvinner opplever å få diagnosen underlivskreft; hva som karakteriserer opplevelsen, hvilken innvirkning sykdom og behandling har på kvinneidentitet og selvbilde. I tillegg fokuseres det på sykepleierens rolle i forhold til å forberede pasientene på livet etter sykdommen.
Som teoretisk rammeverk benyttes omsorgsteorien til K. Eriksson, omsorgs- og mestringsteorien til P. Benner og J. Wrubel, samt teori om kroppsbilde og selvbilde.
Studien har et fenomenologisk-hermeneutisk design. Utvalget består av syv kvinner som tidligere har gjennomgått behandling for underlivskreft.
Innsamling av data foregikk ved hjelp av kvalitative forskningsintervju, analyse av data er foretatt i henhold til trinnene i Kvales tolkningprosess.
Resultatene viser at det som karakteriserer opplevelsen av å få en kreftdiagnose er sjokk og opplevelsen av at livet er truet. Krisen fører til et vendepunkt, og livet etter vendepunktet preges av økt bevissthet og ansvarlighet i forhold til verdier og prioriteringer. Når det gjelder kvinnenes kroppsbilde, selvbilde og opplevelse av kvinneidentitet fremkommer en tvetydighet; de opplever endring, og de opplever seg som den samme.
Sykepleierens rolle i forhold til denne pasientgruppen fremstår som uklar, men det kan synes som om sykepleiernes hovedfokus var på her og nå situasjonen, og lite i forhold til fremtid.
Rehabiliteringsaspektet synes å mangle. Pasientene ble i stor grad bekreftet på et ytre plan ved at de opplevde trygghet i forhold til behandling og praktiske prosedyrer, de ble imøtekommet på sine behov for informasjon, og for samtale med fokus på fysiske behov.
Bekreftelse på et indre plan synes mangelfull, ved at det i liten grad ble åpnet for samtaler rundt tanker, lengsel, håp og ønsker. Med utgangspunkt i Erikssons teori kan man si at de ble møtt på gjøre-nivået, og ikke på være-nivået, slik at de i liten grad ble hjulpet i bevegelsen eller rørelsen mot helse.