Abstract
Studiens hensikt var å beskrive foreldres opplevelse av inkludering i barnets behandling, ve og vel, når barnet var innlagt på barneintensivavdeling og under respiratorbehandling. Studien fokuserte spesielt på foreldrerolle, samarbeid med sykepleiere og opplevelsen av å delta i den praktiske omsorgen for barnet.
Studien var kvalitativ i sin natur og hadde et deskiptivt/ utforskende design. Det ble gjennomført kvalitative forskningsintervju av seks foreldrepar, til sammen 12 intervjuer. Data ble analysert innenfor et hermeneutisk perspektiv ved hjelp av Graneheim og Lundmans artikkel: Qualitative content analysis in nursing research (2004).
Funnene viste at foreldre hadde mange likeartede opplevelser, følelser og behov når barnet var intensivpasient. Kjerneopplevelser kan beskrives ut fra to hovedtema; Ivaretakelse og Forutsigbarhet. Analysen resulterte i fem hovedkategorier med fjorten subkategorier. Det høyteknologiske miljøet, usikkerhet om barnet vil overleve og endring i foreldrerolle, var alle medvirkende årsaker til at foreldre opplevde barneintensivavdelingen stressende og fremmed de første dagene. Det medisinsktekniske utstyret virket som stengsel rundt barnet. Foreldrene ønsket ikke å delta i medisinske avgjørelser, men ønsket i større grad å bli informert, oppdatert og inkludert i forhold til endringer i behandlingsregimet. Det var sykepleiere som i størst grad ivaretok informasjonsbehovet. De utdypet legeinformasjon, forklarte medisinsk teknisk utstyr og oppdaterte om barnets tilstand. Trygghet for foreldre var basert på sykehusets og personalets kompetanse ift. barnets diagnose. Når sykepleiere var usikre og stresset, påvirket dette både foreldres trygghet, deltakelse og nærvær. Sykepleiekompetanse for foreldre innebar helhetlig omsorg mer enn tekniske ferdigheter. Foreldre trengte noen dagers tilvenning før de følte det komfortabelt å delta i den praktiske omsorgen for barnet. Opplevelsen av det medisinsk tekniske utstyret endret seg under innleggelsen fra å være svært skremmende, til å bli tryggheten som hjalp til å holde barnet i live. Fedre syntes det var tungt å ikke kunne gjøre mer praktisk for barnet, hadde problemer med å finne sin rolle og vise følelser med andre tilstede. Mødre var opptatt av å ivareta den følelsesmessige kontakten med barnet, ved å berøre, prate, synge for og våke over barnet. Familie var viktige støttespillere, spesielt for far. Fedre var bindeledd mellom sykehus og hjem/familie. Mødre prioriterte sin tid hos det syke barnet.